Indianerne bor over hele Brasil.

En del av den indianske befolkningen bor i byer, men de fleste bor i områder som er kalt urfolksterritorier. I dag fines det 724 urfolksterritorier i Brasil.

Et urfolksterritorium er et område som er anerkjent og avgrenset av den brasilianske staten, og staten har plikt til å beskytte det.

Det er et sted hvor en bestemt indianergruppe bor fast og lever ifølge sin tradisjonelle kultur. På urfolksterritoriet driver de med fiske, jakt, innsamling og jordbruk, aktiviteter som er nødvendige for at de skal overleve både fysisk og kulturelt. Livet til indianerne er direkte knyttet til naturen og miljøet de lever i. De trenger rene elver og bekker, og mange planter og dyr for å kunne overleve.

Er det derfor det er vanlig å si at indianerne beskytter miljøet?

Det er helt riktig. Indianernes tradisjonelle måte å forholde seg til miljøet på ødelegger ikke naturen eller ressursene. Det landområdet indianerne bor på er kjernen i deres verdensanskuelse, og på den måten kjernen i deres kultur.

Se urfolksterritoriene i Brasil på kartet

Rett nedenfor ser du to kart. Det ene viser Brasil delt opp i delstater (akkurat som vi har fylker i Norge). Det andre viser alle urfolksterritoriene i Brasil.

Du ser at de to kartene er veldig forskjellige. Og du ser at mange urfolksterritorier ligger i mer enn en delstat (fylke).

Hvorfor?

Fordi indianerne bodde på sine landområder før Brasil ble delt i delstater (fylker), ja til og med før Brasil ble et eget land.

 

Oppdelingen av Brasil i delstater passer ikke med hvordan urfolksterritoriene ligger. På samme måte passer ikke oppdelingen i forskjellige land heller.

Det finnes indianergrupper som bor i grenseområdene mellom to eller flere land. Det gjør de fordi de bodde der før landene eksisterte, altså før det fantes noen grenser. Sånn er det med guarani-indianerne som bor i fem forskjellige land: Brasil, Bolivia, Paraguay, Uruguay og Argentina.

Yanomami-indianerne bor i det nordlige Brasil og det sørlige Venezuela. Selv om de ulike yanomami-gruppene er skilt med landegrenser, har de fortsatt kontakt med slektningene i nabolandet. De har beholdt sine nettverk for byttehandel og kontakten mellom de ulike landsbyene.

Hvordan var den første kontakten mellom indianere og kolonisatorer?

Da de første europeerne kom for mer enn 500 år siden bodde det indianere over hele det store området som vi i dag kjenner som Brasil. De hadde bodd der i minst 12.000 år. Hver indianergruppe hadde sine egne levemåter. De brukte områdene og naturressursene på forskjellige måter.

Hvordan bodde indianerne i det som er blitt Brasil?

Før kontakten med ikke-indianerne hadde ikke indianergruppene faste grenser rundt områdene de levde i. De reiste mye. De dro på lange turer for å lete etter ressurser som vokste langt unna landsbyene. De var lenge borte for å jakte og fiske. De reiste for å hente medisiner og samle frukt, honning og andre ting. De hadde ikke faste grenser for områdene de brukte, og kunne være månedsvis i skogen på jakt.

Slike vandringer skjedde også på grunn av krig mellom indianergruppene. Etter at europeerne kom, flyktet mange indianere for å slippe unna. Noen indianergrupper foretar fortsatt slike vandringer, men kontakten med ikke-indianerne bragte med seg nye utfordringer når det gjaldt bruken av jorda.

Ikke-indianerne delte opp jorda i private eiendommer. De var igjen organisert i kommuner, fylker og land, og det skapte faste grenser. Landområdene ble sett på som lukkede rom, med fast bestemte grenser. Og det fantes alltid noen som eide jorda. Indianerne bruker jorda i fellesskap. Det er familien eller landsbyen som bruker den sammen, og det finnes ingen som eier den. Bli kjent med zo'é-indianerne.

Hva skjedde med indianernes landområder da Brasil ble kolonisert?

Brasil ble kolonisert av Portugal. Det vil si at portugiserne okkuperte Brasil og tok over styringen i hele landet. Indianerne ble utsatt for vold og ble ikke vist respekt. Kolonisatorene fra Europa invaderte landområdene der indianerne alltid hadde bodd og kastet dem ut. De indianerne som overlevde sykdom, epidemier og krig flyktet til områder langt unna europeerne. På den måten fikk ikke indianerne mulighet til å fortsette å bo på sine tradisjonelle leveområder.

Endte de opp med mindre områder?

Ja. Områdene som indianerne levde på etter at befolkningen ble redusert var som regel mye mindre enn deres tradisjonelle leveområder. Med andre ord: På grunn av volden som koloniseringen førte med seg, mistet praktisk talt alle indianerne store deler av sine landområder.

Hvor lang tid tok det?

Dette skjedde over tid, gjennom hundrevis av år. Først ble kysten av Brasil erobret av portugiserne, etter hvert innlandet. Indianerne valgte ulike strategier for å overleve. Noen gikk til krig mot kolonisatorene, andre flyktet og flyttet lenger innover i landet. Mange ganger endte flyttingen opp med krig, for det bodde jo andre indianergrupper i områdene de flyktet til. Europeerne fortsatt å erobre indianernes land mange hundre år etter at de kom til Brasil for første gang. På samme voldelige og skadelige måte for indianerne.

Bor de fleste indianerne i Amazonas?

Ja. Mer enn halvparten, nærmere 60 prosent, av indianerne i Brasil bor i den delen av landet som kalles Amazonas. Regionen omfatter delstatene Acre, Amazonas, Mato Grosso, Pará, Rondônia, Roraima, Tocantins og de vestlige delene av Maranhão. Regnskogen i Amazonas strekker seg inn i alle disse delstatene.

Urfolksterritoriene er større i Amazonas enn i andre deler av Brasil. Det betyr høyere livskvalitet for dem som bor der, fordi indianerne trenger store områder for å kunne bevare sin kultur og livsstil. Jo større urfolksterritoriet er, jo flere naturressurser finnes det der. Indianerne bruker naturressursene til mat, medisiner, til å bygge hus og til å lage redskaper og andre ting.

Er det sant at omtrent 40 prosent av indianerne bor utenfor Amazonas?

Ja. Omtrent 40 prosent av indianerne i Brasil bor utenfor Amazonas. De bor trangt på veldig små urfolksterritorier som i de fleste tilfellene ikke er store nok til at de kan videreføre sin tradisjonelle livsstil. Derfor oppstår det problemer som sult og fattigdom. Når urfolks områder er små, mangler naturressurser til mat. Det er ikke nok dyr å jakte på, fisk å fiske, områder å plante på eller frukter å samle i skogen.

Fortsatt er det mange indianere som ikke har noe sted å bo. I de fleste tilfellene har de blitt kastet ut fra områdene sine av ikke-indianere. Noen av dem lager teltleirer der de bor midlertidig. I hele Brasil bor indianere i slike leirer. Under elendige forhold kjemper de for at de skal få tilbake sine leveområder.

Hvorfor er urfolksterritoriene i Amazonas større enn i resten av Brasil?

Brasil ble okkupert av ikke-indianere fra år 1500. Det begynte med at indianerne langs kysten ble kastet ut fra områdene sine. De områdene som lå lengst unna, som i Amazonas, var de siste som ble kolonisert. Derfor er urfolksterritoriene der størst.

Hvorfor er det nødvendig å opprette egne territorier for indianere?

Det er nødvendig å opprette egne territorier for indianere fordi bare slik kan man garantere deres rett til å leve i sine tradisjonelle områder.

I dag er det konflikter om mange av indianernes områder i Brasil. Konfliktene dreier seg om hvem som skal ha kontroll over områdene. Indianerne som bor der blir utsatt for vold fra ikke-indianere som vil ha tilgang til naturressursene der.

Hvem invaderer urfolksterritorier?

Indianerens områder blir invadert av gullgravere, fiskere, jegere, småbønder og storbønder, hogstselskaper, osv. Andre urfolksterritorier blir delt opp av veier, jernbanelinjer, høyspentledninger eller blir delvis oversvømt av elver som er oppdemt til vannkraftverk. I tillegg er det vanlig at indianerne blir rammet av aktiviteter som foregår utenfor deres egne områder, som forurensing av elvene og avskoging. Avskoging betyr at skogen blir hogd ned eller brent.

I møtet med slike trusler mener indianerne at de må få sine egne territorier. Slik kan de bo på og bruke i hvert fall deler av sine tradisjonelle leveområder. Det er likevel slik at urfolksterritoriene begrenser det rommet indianerne har til å jakte, fiske og flytte, for i de fleste tilfellene er de mye mindre enn de områdene indianerne har brukt tidligere.

Har indianerne lovfestet rett til områdene sine?

Ja. Indianerne har lenge hatt rett til områdene sine, og den retten ble styrket da Brasil fikk ny grunnlov i 1988. I Brasil har staten ansvar for å avgrense og beskytte urfolksterritoriene, og arbeidet gjøres av indianerdirektoratet Funai.

Urfolksterritoriene er beskyttet av den brasilianske staten. Det betyr at det ikke er lov for ikke-indianere å være der, hvis de ikke har fått lov av Funai og av de indianerne som bor der. Urfolksterritoriene er viktige for miljøet. Indianernes levesett beskytter skogen og det biologiske mangfoldet der.

Se på dette kartet av Urfolksterritoriet Xingu og områdene rundt. Urfolksterritoriet er nesten helt grønt og områdene rundt er nesten helt rosa, noe som betyr at skogen er ødelagt.

Hva skjer når indianerne får sine urfolksterritorier?

Når urfolksterritoriene opprettes oppstår nye utfordringer og problemer. En utfordring er at mange folk blir boende i landsbyer rundt indianerdirektoratet Funais stasjoner på disse territoriene. Indianerne drar dit for å gå til lege, gå på skole og så videre, og ender opp med å bo der. På mange urfolksterritorier er befolkningen nå konsentrert på ett eneste sted. De har blitt bofaste og har sluttet å bruke resten av territoriet.

Gradvis har befolkningen økt. Mer jakt og fiske, og mer innsamling og planting har ført til mangel på dyr og planter som er så viktige for indianernes livsstil. Mange indianergrupper er bekymret for denne utviklingen. De har utviklet prosjekter for bærekraftig bruk av de ressursene som er mest brukt og som står i fare for å forsvinne.

Et eksempel er ikpeng-indianerne. De var et krigersk folk som pleide å vandre mye rundt i landområdene sine. I dag bor de i landsbyer i urfolksterritoriet Xingu. Teksten nedenfor ble skrevet til boka Ecologia, Economia e Cultura (Økologi, økonomi og kultur) fra 2005. Den forteller om hvordan ikpeng-indianerne sørger for at fisken ikke tar slutt.

I teksten forteller Korotowï Ikpeng om en måte å fiske på ved å bruke timbó. Det er en klatreplante som inneholder et stoff som er giftig for fisken. Å kaste uti timbó er en veldig vanlig måte å fiske på blant indianergruppene i Brasil. For å lære mer om å fiske med timbó, gå inn her: Mat

Forvaltning av skilpadder

Ashaninka-indianerne i Brasil bor i delstaten Acre i Amazonas. Til sammen er de omtrent 1000 personer. I Peru bor det også ashninka-indianere. Der er de 95.000.

Ashaninka´ene er veldig opptatt av miljøet. Ikke-indianernes tømmerhogst, fiske og jakt har ødelagt mye i områdene deres, så de bestemte seg for å gjøre et prosjekt for en spesiell skilpadde som heter tracajá. Den var nesten forsvunnet i hele regionen.

I tre år sluttet ashaninka-indianerne å samle inn eggene til tracajá-skilpadden, og like lenge lot de være de å spise den. Antallet tracajá-skilpadder økte igjen. Siden 2003 har ashaninka-indianerne hatt en årlig fest der de feirer at de slipper ut hundrevis av tracajá-skilpadder i elvene.

Å ta vare på frøene i Xingu

Urfolksterritoriet Xingu ligger nordøst i delstaten Mato Grosso. Der bor det cirka 5000 mennesker fra 16 forskjellige indianergrupper, hver med sine egne språk og kulturer.

Ledere hos kaiabi-indianerne merket at frøene til viktige planter som de hadde dyrket i generasjoner var i ferd med å forsvinne. De bestemte seg for å ta vare på disse frøene.

Kaiabi-indianerne lagde en liste over alle de plantene de dyrket, som peanøtter, maniok (kassava), banan, mais, bønner og rotfrukten jams. De så at en tredjedel var truet og at de allerede hadde mistet tre plantetyper. For å ikke miste mangfoldet bestemte de seg for å bytte frø mellom flere landsbyer. Etter hvert fikk de fram flere typer planter og etter hvert bygde de opp en frøbank.

Andre indianergrupper i Xingu, som yudjá, kisêdjê og ikpeng, begynte også å bekymre seg for at naturressursene minket. Og også de begynte være med på forvaltningen av dyr og planter.

Dette arbeidet er i oppstartsfasen og resultatene er fortsatt ikke så store. Men det at så mange deltar viser at det er mulig å ta vare på tradisjonell kunnskap og bevare det biologiske mangfoldet.

Kilder til mer informasjon