Alle liker å leke. Barn kan leke og finne opp ting dagen lang. Men også voksne liker å ha det gøy, så de samles for sport og spill så ofte de kan.

Det finnes mange måter å leke på, men poenget er alltid det samme: å ha det moro sammen med venner. Lek og spill bidrar også til å utvikle ferdigheter som er viktige senere i livet. Å leke er også en måte å lære på!

Crianças do povo Nadöb brincando de bola na Aldeia Jeremias, na TI Paraná do Boá-Boá (AM) / Foto: Silvia Futada/ISA, 2014
Silvia Futada/ISA, 2014.

Indianerne har mange spill og leker. Noen er utbredt og brukes av flere indianergrupper. Andre finnes blant ikke-indianere også, som peteca og stylter. Andre leker er sjeldne. Det finnes leker som bare barn leker, og det finne leker som også de voksne er med på. Da kan de voksne lære bort de beste teknikkene så de som vil kan bli kjempegode.

Det finnes leker som bare gutter leker, og det finnes leker som bare jenter leker. For å spille noen spill må man aller først lage selve leken. Da må man gå inn i skogen, finne det riktige materialet, lære å lage leken og så begynne å spille. Men det er ikke noe problem, for å lage leken er også en del av spillet.

Her kan du lære forskjellige urfolksgruppers leker og spill.

Kalapalo-indianernes spill og leker

Kalapalo-indianerne bor i urfolksterritoriet Xingu i delstaten Mato Grosso. De har mange spill og leker. Noen spiller man alene, andre i grupper. Noen av lekene er viktige og seriøse konkurranser, i andre skal man late som om man er noen andre. Noen leker man inne i landsbyen, andre i vannet og noen i skogen. Noen leker er for de voksne, noen er for barn og noen er for alle.

Barna pleier å leke tidlig om morgen. Rundt klokka åtte slutter de å leke og drar hjem for å hjelpe til med husarbeidet. Jentene hjelper mødrene og storesøstrene sine med å lage maniokvelling og med å passe på de minste barna. Guttene hjelper til med å lage kunsthåndverk og blir med fedrene sine på fiske

På ettermiddagen pleier guttene å spille fotball. De lager sine egne fotballer og snekrer sine egne mål. Fotball spilles inne i landsbyen, men når det er tid for kwarup må de spille andre steder. Kwarup er et ritual som mange av indianergruppene i Xingu har. Da arrangerer de kampen ikindene midt i landsbyen.

Bli kjent med ikindene og de andre spillene til kalapalo-indianerne!

Ikindene

Homens kalapalo lutam Ikindene durante a cerimônia do Kwarup. Foto: Haroldo Palo Junior, 2006.
Homens kalapalo lutam Ikindene durante a cerimônia do Kwarup. Foto: Haroldo Palo Junior, 2006.

Ikindene er en kamp eller en kampsport som er utbredt blant kalapalo-indianerne. Under ritualet kwarup, som samler folk fra ulike landsbyer, kan bare mennene delta. Men under et annet ritual som heter jamugikumalu kan bare kvinnene delta. Denne kampen eller kampsporten finner sted midt i landsbyen. To spillere møtes. De er pyntet med kroppsmaling, belter, ankelbånd, halsbånd av små konkylier og ullstykker festet til armer og knær.

Spillet blir tatt veldig seriøst. De store mestrene er redde for å tape, og nybegynnerne er redde for motstanderne og for å skade seg. Kampen ikindene er bra for å utvikle styrke, mot, utholdenhet og konsentrasjon.

Hele året trener folk i landsbyen for å forberede seg til kampen. Hensikten med ikindene er å felle motstanderen så han eller hun ramler på bakken. Men spillet er også over hvis noen klarer å ta på beinet til motstanderen. Vinneren er den som klarer å felle den andre eller å ta på beinet til motstanderen.

Assista ao vídeo!

Ta

For å spille ta må du aller først lage det utstyret som trengs. Det er et lite hjul lagd av strå som dekkes med barken fra treet embira (et tre som er vanlig i den brasilianske savannen cerrado). Barken må være ung, og da kalles den ta. Det er slik spillet har fått navnet sitt.

Homem kalapalo lança a roda de palha usada no jogo Ta. Foto: Haroldo Palo Junior, 2006.
Homem kalapalo lança a roda de palha usada no jogo Ta. Foto: Haroldo Palo Junior, 2006.

Hensikten med spillet er å treffe ta-ringen med pil og bue. Deltakerne deles opp i to lag som står i hver sin rekke. De har god avstand mellom seg og alle har pil og bue. En person kaster ta-ringen mot det andre laget.

Når den lander på bakken og ruller mot dem prøver de en etter en å treffe den med pilene sine.

Homens kalapalo treinam a pontaria durante o jogo Ta. Foto: Haroldo Palo Junior, 2006.
Homens kalapalo treinam a pontaria durante o jogo Ta. Foto: Haroldo Palo Junior, 2006.

SHvis ingen treffer ta-ringen bytter lagene rolle og det andre laget kaster ringen. Men hvis noen klarer å treffe den, fortsetter laget hans å skyte. Den som kastet ringen må gå ut av spillet, men laget hans kan sette inn en ny spiller.

Dette spillet utvikler presisjon, pil og bue-teknikk og konsentrasjon.

 

Assista ao vídeo!

Heiné Kuputisü

Dette spillet er bra for utholdenhet og balanse. Her skal deltakerne hinke på ett bein, og det er ikke lov til å bytte bein underveis. Deltakerne trekker opp en strek på bakken for å markere starten, og en annen strek, målstreken, cirka 100 meter borte.

Menino kalapalo durante o jogo em que só pode correr num pé só. Foto: Haroldo Palo Junior, 2006.
Menino kalapalo durante o jogo em que só pode correr num pé só. Foto: Haroldo Palo Junior, 2006.

De som klarer å nå målstreken ved å hinke vinner spillet. De som ikke klarer å hinke så langt viser at de må trene mer. Selv om det ikke er om å gjøre å komme først, prøver alle å hinke så fort de klarer. Men den som vinner til slutt er den som kan hinke lengst. Både menn og gutter deltar, og de konkurrerer midt i landsbyen.

videoen under kan du se hvordan de trener på Heiné Kuputisü. Der hinker de to og to, og hver deltaker representerer et lag.

Veja!

Hauk og due - Toloi Kunhügü

Crianças e jovem kalapalo brincam de Toloi Kunhügü. Foto: Haroldo Palo Junior, 2006.
Crianças e jovem kalapalo brincam de Toloi Kunhügü. Foto: Haroldo Palo Junior, 2006.

Denne leken foregår ved en innsjø eller en elv. Den som foreslår leken må spille en hauk. Hauken tegner opp et stort tre i sanda, med mange store greiner. De andre deltakerne er småfugler. Hver fugl velger seg ut en grein, lager redet sitt og setter seg.

Hauken flyr ut for å jakte på småfuglene. Småfuglene flyr også ut og samler seg på et sted i nærheten av treet som er tegnet i sanda. De erter hauken ved å trampe i bakken og synge.

Hauken nærmer seg småfuglene langsomt. Når hauken er rett ved dem, hopper den fram og prøver å fange dem. Fuglene springer i alle retninger og prøver å unnslippe hauken. Når de skal hvile setter de seg i reiret sitt. Når hauken klarer å fange en småfugl, blir den tatt til fange i haukens gjemmested ved foten av treet. Den fuglen som står igjen til sist, etter at alle de andre er fanget, blir den nye hauken. Slik begynner leken på nytt.

Denne leken er bra for konsentrasjon, hurtighet, smidighet og forståelse av tid.

Assista a esta brincadeira!

 

Yudja-indianernes leker

Yudja-indianerne bor i seks landsbyer ved Xinguelva i delstaten Mato Grosso. Noen bor også der Xinguelva møter Amazonaselva, ikke langt fra byen Altamira i delstaten Pará. De snakker et språk fra språkgruppen tupi.

Teksten nedenfor er skrevet av barn fra landsbyen Tuba Tuba i urfolksterritoriet Xingu, sammen med voksne som jobber i organisasjonen ISA.

Crianças da aldeia com seus arcos e flechas na aldeia Tuba Tuba. Foto: Paula Mendonça/ISA, 2009.
Crianças da aldeia com seus arcos e flechas na aldeia Tuba Tuba. Foto: Paula Mendonça/ISA, 2009.
Kudarewa (a frente) e Dudirewa (atrás) durante torneio de flecha na aldeia Maitxiri/Tuba Tuba. Foto: Paula Mendonça/ISA, 2009.
Kudarewa (a frente) e Dudirewa (atrás) durante torneio de flecha na aldeia Maitxiri/Tuba Tuba. Foto: Paula Mendonça/ISA, 2009.

Vi er barn fra urfolksgruppen yudja. Vi bor i landsbyen Tuba Tuba i urfolksterritoriet Xingu i Mato Grosso.

 

Vi guttene i landsbyen liker å leke med pil og bue. Vi lærer å lage små buer av bestefedre, fedre, storebrødre eller venner.

Vi lager piler og buer av alle mulige materialer. Vi leker og lærer å skyte med pil og bue. Det vanskeligste er å sette fjærene på enden av pilene så de skal fly bra. Vi er med fedrene vår på fiske. Vi fisker også alene i elva. Vi er ikke med på jakt, for det er vanskelig å holde følge med de voksne.

Vi lager pil og bue-mesterskap for å finne ut hvem som er best til å skyte med pil og bue.

Vi liker også å lage små fly. Vi bruker blad fra trærne eller andre ting som vinger.

Vi jentene liker å lage armbånd og halsbånd av små perler.

Hjemme hjelper vi mødrene våre. Vi passer på småsøsknene våre, vi steker fisk, vi lager velling, vi klarer til å med å gjøre det helt alene

Madarilu cuidando do irmão enquanto sua mãe trabalha na roça. Aldeia Tuba Tuba. Foto: Paula Mendonça/ISA, 2009.
Madarilu cuidando do irmão enquanto sua mãe trabalha na roça. Aldeia Tuba Tuba. Foto: Paula Mendonça/ISA, 2009.
Kudaximã ajuda a colher mandioca na roça de sua avó. Aldeia Tuba Tuba. Foto: Paula Mendonça/ISA, 2009.
Kudaximã ajuda a colher mandioca na roça de sua avó. Aldeia Tuba Tuba. Foto: Paula Mendonça/ISA, 2009.
Irenadi pegando água para sua mãe. Aldeia Tuba Tuba. Foto: Paula Mendonça/ISA, 2009.
Irenadi pegando água para sua mãe. Aldeia Tuba Tuba. Foto: Paula Mendonça/ISA, 2009.

Vi drar også på åkeren og hjelper til med å bære maniok, potet og andre ting.

Vi hjelper til med å bære vann fra elva til matlaging og vasking. Vi vasker opp og vasker klær i elva fra vi er små.

Vi lærer også å lage kroppsmaling, og vi har begynt å lage krukker og gryter av leire.

Vi liker å leke sisten ved elva, og å gli ned skråningene til vannet.

Tobias faz desenho de peixe. Aldeia Tuba Tuba. Foto: Paula Mendonça/ISA, 2009.
Tobias faz desenho de peixe. Aldeia Tuba Tuba. Foto: Paula Mendonça/ISA, 2009.

Vi liker å tegne dyr og mennesker på bakken og å leke snurrebass med frøet fra tucum-palmen.

Og vi liker å lage trådfigurer.

Vi har også spesielle sanger der vi klapper i hendene eller leker i sirkler. Om kvelden liker vi å leke i midten av landsbyen. Da synger vi sangene til forskjellige leker eller sanger som vi synger under fester og ritualer.

 

Vi har skole i landsbyen. Skolen er på både vårt språk og på portugisisk. De gamle kommer ofte for å fortelle historier i timene.

 

 

Snurrebassene til galibi-indianerne

Galibi-indianerne bor i regionen Oiapoque i Nord-Brasil. De kom fra nabolandet Fransk Guyana på 1950-tallet. De kom fra et sted ved elva Mana og slo seg ned ved elva Oiapoque, helt nord i den brasilianske delstaten Amapá. De fleste galibi-indianerne bor fortsatt i Fransk Guyana. Der er de mest kjent som kalinã-indianere.

Pião de Tucumã. Foto: Renata Meirelles.
Pião de Tucumã. Foto: Renata Meirelles.

De to galibi-guttene Valdo og Donato prøver å lage en snurrebass av palmen tucumã, akkurat slik faren deres lærte dem. Snurrebassen er spesiell, den synger mens den snurrer. Først finner de de beste frøene. De lager små hull i dem og fjerner innmaten så de blir helt hule. Men snurrebassene spinner ikke og lager ikke lyd. Skuffet putter de snurrebassene i lomma og venter på at faren skal komme tilbake fra skogen om kvelden.

Miguel, faren deres, kikker nøye på snurrebassene de har laget. Så sier han at han skal vise dem det en gang til, men at de må vente til neste ettermiddag.

Valdo og Donato bor i landsbyen São José. Den består av åtte trehus, og rundt landsbyen vokser det mangotrær, cashew-trær, palmene tucumã og inajá, guavatrær, den gresskarliknende cuia og jenipapo som brukes til kroppsmaling. Det bor ikke så mange barn der. De har spill og leker som de har lært i byen Oiapoque, som papirdrager og peteca (et spill der du slår en liten stråball med håndflaten). De lærer også leker av de eldste i landsbyen, som snurrebassen av tucumã-frø.

Dagen etter begynner faren som avtalt å lage en snurrebass foran guttene sine. Han forklarer ingen ting, men guttene følger nøye med og lager sine egne snurrebasser samtidig. De snakker ikke, spør ikke og ber ikke om hjelp.

De fikk det til! Nesten samtidig begynner alle snurrebassene å snurre og synge.

Menino wapishana brinca com pião feito de tucumã. Foto: Renata Meirelles.
Menino wapishana brinca com pião feito de tucumã. Foto: Renata Meirelles.

Lyden får den eldste mannen i landsbyen, Seu Geraldo, til å komme bort. Han skjuler ikke gleden over å se at barnebarna leker med det som var hans yndlingsleke da han selv var barn.

Han samler barna rundt seg og forteller om hvordan de konkurrerte med snurrebassene da han var liten. Da møttes de med hver sin fane (navnet til denne leken på kalinã-språket) og hentet en hengekøye. Fire av barna holdt i hvert sitt hjørne av hengekøya, og trakk hardt så den var helt stram. De andre spant samtidig sine snurrebasser oppå hengekøya. Den som spant lengst uten å falle ned fra hengekøya vant.

Ved å høre på historiene til de gamle lærer barna å lage snurrebassen. Slik går kunnskapen i arv fra generasjon til generasjon.

 

Stylter hos Xavante-indianerne

Barn elsker å vise hvor store og sterke de er. De gjør ofte ting for å se større og sterkere ut.

Kanskje det er derfor barn over hele verden går på stylter?

Menino xavante brinca com perna de pau. Foto: Renata Meirelles.
Menino xavante brinca com perna de pau. Foto: Renata Meirelles.

Xavante-indianerne bor i delstaten Mato Grosso. Når barna der får lyst til å gå på stylter, tar de med seg kniv og drar ut i skogen. De må finne en leke som står og gjemmer seg i skogen, og som bare venter på å bli funnet. I timevis leter de etter en lang og rett stokk. I den nederste enden må det vokse ut en grein slik at det ser ut som en Y. Det er der foten skal stå. Y-en må ikke være for skjev, men heller ikke for åpen. Jakten på riktig stokk ville vært mye enklere om ikke landsbyen lå i den brasilianske savannen cerrado. Denne regionen er full av små, krokete trær.

Når barna endelig har funnet riktig stokk kommer en ny utfordring. De må finne en til som er helt lik. Jakten på stylter i skogen kan ta en hel formiddag.

Y-støtten på styltene, der foten skal stå, gjør det umulig for barna å ha føttene parallelt med bakken. Føttene må peke litt innover, noe som gjør det ukomfortabelt å gå med styltene. Xavante-barna liker å vise at de er sterke og utholdende. De konkurrerer om hvem som kan gå lengst på stylter uten å falle.

En hel dag kan gå uten at de begynner med en ny lek. For dem er en lek om dagen nok.

 

Dra opp maniok

Denne leken er vanlig i mange indianergrupper, men den er nesten helt ukjent blant ikke-indianere. Den er populær fordi du må være sterk for å vinne.

Barna fra guarani-indianerne i delstanene Espírito Santo og São Paulo kaller leken ”dra opp maniok” fordi den minner om hvordan man høster inn rotfrukten maniok. Det er noe alle guarani-barna kjenner til.

Leken begynner med at barna stiller seg i en rekke ved et tre. Alle har hendene sin på skuldrene til den neste i rekka. Slik går de helt inn til trett, og den første i rekka holder seg godt fast i treet. De andre holder seg fast i personen foran seg med armer og bein. Et av barna (det bør være en som er sterk) får oppgaven med å dra opp maniokrøttene. Og maniokrøttene er barna.

Den som sitter først i rekka er den som eier maniokåkeren, og det er den som gir lov til at ”maniok-barna” blir dratt opp, en etter en. Slik begynner jobben med å dra opp barna, noe som krever mye krefter.

Blant guarani-indianerne kan du bruke mange forskjellige knep for å få løs barna. Du kan kile dem, dra dem i beina og be om hjelp fra noen som allerede er ute av rekka.

Meninas wapishana brincam de 'tatu'. Foto: Renata Meirelles.
Meninas wapishana brincam de 'tatu'. Foto: Renata Meirelles.

Blant xavante-indianerne er det utenkelig å kile. I savannen cerrado der de bor kaller barna denne leken ”beltedyr”. Det er fordi det er veldig vanskelig å fange et beltedyr når det gjemmer seg i jordhulen sin. Det er umulig å dra den opp med hendene. Du kan dra den i halen, men den holder igjen med klørne i jorda og det er umulig å få den løs.

For xavante-indianerne er det viktig å være sterk. I tillegg er det viktig å være tapper og modig. Det er viktig også i barnas spill og leker. I den leken som kalles beltedyr slipper barna i rekka hverandre bare hvis barnet som er ”jeger” bruker all sin kraft.

Leken er en garantert suksess og den får dem til å le hele tiden.

 

Peteca

Peteca er et ord som kommer fra indianerspråket tupi. Det betyr slå med hendene. Peteca er det mest brukte navnet på denne leken som er veldig populær i hele Brasil.

Mange venter i spenning på innhøstingen av mais så kan lage en peteca, som er en slags ball av strå. Med strå fra maisplanten spinner de tråd og tau og lager baller av forskjellige størrelser.

Her kan du se noen eksempler på peteca´er som indianerne lager.

Tobdaé, peteca xavante. Foto: Renata Meirelles, 2007.
Tobdaé, peteca xavante. Foto: Renata Meirelles, 2007.

Senhor Toptiro er høvding i xavante-landsbyen Abelhinha i delstaten Mato Grosso. Han pleier å si at en lek om dagen er nok for at barna skal ha det gøy. For dem som lever med det høye tempoet i storbyen kan det høres utrolig ut at barn i alderen fire til tretten år kan leke samme lek en hel dag.

Men bare det å samle inn materialene som trengs til å lage en peteca er et lite eventyr i seg selv.

Da må barna gå til åkeren og samle inn lange, tørre blader. Så må de konsentrere seg for å lage en peteca. Man trenger tid til å se, prøve, gjøre feil, lage på nytt og til slutt få det til.

Senhor Toptiro smiler skøyeraktig når han ser at han er omringet av gutter og jenter som følger med når de sterke hendene hans fletter en tobdaé – xavante-indianernes peteca. I tillegg til øyne og hender bruker han en av tærne. Til den binder han fast et tau lagd av tørre blader fra buriti-palmen, og slik lager han den spiralformede bunnen på leken. Denne detaljen skiller den fra andre modeller, slik du vil se seinere.

Når peteca´en er ferdig, er den lett og smidig og klar til å brukes. For å spille peteca trenger du de samme egenskapene: letthet og smidighet.

Menino xavante joga peteca no patio da aldeia. Foto: Renata Meirelles.
Menino xavante joga peteca no patio da aldeia. Foto: Renata Meirelles.

Dette spillet likner på stikkball, der du skal kaste en ball på en annen person. Men det er noen forskjeller. Du spiller ikke med en ball, men med seks tobdaé´er. Det er ikke en avgrenset bane, og i stedet for to lag er det bare to personer som spiller mot hverandre.

Hver spiller starter med tre tobdaé´er i hendene. Han eller hun skal prøve å treffe den andre, men må samtidig unngå å bli truffet. Spillet fortsetter helt til en av de to har blitt truffet av en tobdaé. Den som blir truffet taper og må gå ut. Vinneren blir stående, og møter en ny person.

Hver gang xavante-indianerne høster mais spiller de dette peteca-spillet. Xavante-barna synes det er veldig gøy. Andre steder i Brasil spiller de peteca på andre måter. I Atlanterhavsskogen i delstaten São Paulo bor guarani-indianerne.

Deres navn på denne leken er mangá. Det er selve opphavet til alle peteca-spill i denne regionen.

Guarani´ene bruke tørre maisblader både inni og utenpå peteca´en. De fyller peteca´en innvendig med maisbladene, og slik støttes den sirkelrunde bunnen opp. Tråd laget av maisbladene brukes til å binde fast fuglefjær i peteca´en.

Nicolau er guarani og lærer. Han er godt likt av elevene, og han spiller mye mangá med barna i landsbyen der han bor. Det finnes også en annen type peteca som kalles . Den er lagd av en maiskolbe som er delt i to. I midten festes to lange hønsefjær, og det gjør at leken snurrer i lufta og ser ut som et helikopter. Det er om å gjøre å kaste ´en lengst.

Disse eksemplene viser hvordan noen indianere lager peteca og hvorfor spillet er så populært både blant indianere og ikke-indianere.

 

Trådfigurer

Figura de barbante. Foto: Renata Meirelles, 2007.
Figura de barbante. Foto: Renata Meirelles, 2007.

Over hele verden lager barn og voksne figurer med tråd eller tynne tau. De bruker hendene til å lage mønster som likner på koster, stjerner, hengekøyer, høneføtter, fisker, diamanter, ballonger og flaggermus. Folk kan også gjøre utrolige tryllekunster. De skjærer tråden gjennom halsen, de knyter sammen to ender med munnen, de fører noens hånd gjennom en knute, de løser opp flere knuter med ett rykk, de tryller med føttene og så videre.

Landsbyen Canauanim ligger i delstaten Roraima i Nord-Brasil. Der bor det omtrent 100 familier med 600 medlemmer til sammen. Dona Júlia er moren til høvdingen.

Menina Wapishana brinca com barbante. Foto: Renata Meirelles, 2007.
Menina Wapishana brinca com barbante. Foto: Renata Meirelles, 2007.

Hun kan mange fortellinger, og i tillegg lærer hun de yngste i landsbyen å lage bomullstråd. Til det bruker hun et redskap som er lagd av skilpaddeskall. Når hun har lagd mange bunter med bomullstråd liker hun å veve hengekøyer. Med de trådrestene som blir til overs lager hun figurer og tryllekunster. Barnebarna og slektningene følger nøye med.

På den måten lærer barna å lage figurer av små trådrester. Slik sprer kunnskapen seg fra generasjon til generasjon og til ulike kulturer, så folk kan lage de utroligste bilder.

Noe av det Dona Júlia liker best er et triks kalt ”drep myggen”.

Også kalapalo-indianerne som bor i urfolksterritoriet Xingu i delstaten Mato Grosso kjenner til dette trikset. De kaller det ketinho mitselü. De bruker en lang tråd av blader fra buriti-palmen som er knyttet sammen i endene så den blir en løkke. Med fingrene lager de raskt ulike mønstre og figurer. De lager dyr, figurer fra mytologien og morsomme bilder av ting i hverdagen.

Homem kalapalo faz figuras geométricas. Foto: Haroldo Palo Junior, 2006.
Homem kalapalo faz figuras geométricas. Foto: Haroldo Palo Junior, 2006.

Kvinner og menn lager vanskelige mønstre. Barna lager enklere bilder. Men alle gjør det i en utrolig fart. Barna lager mønstre som de gir over til andre barn. De lager nye mønstre igjen, før de gir det tilbake. Slik går tråden fram og til bake helt til den blir den opprinnelige figuren. Dette er en morsom lek som utvikler kreativitet, minne og presisjon.

Assista ao vídeo!

 
 

Fontes de informação

  • Giramundo e outros brinquedos e brincadeiras dos meninos do Brasil, Renata Meirelles (2007).

  • Jogos e brincadeiras do povo Kalapalo, Marina Herrero (2006).