Måter å lære på

Gavião Parkatêjê-Landsbyer.<br />
Aldeia Wederã, MT. Foto: Camila Gauditano — Gavião Parkatêjê-Landsbyer. Aldeia Wederã, MT. Foto: Camila Gauditano

I løpet av livet lærer vi mye. Vi lærer på mange forskjellige måter. Hva vi lærer og hvem vi lærer det av varierer fra sted til sted.

Indianerbarna lærer mye av foreldrene og den nærmeste familien, som søsken og besteforeldre. De eldre kan overføre kunnskap til de yngre i hverdagen eller ved spesielle anledninger, som fester eller ritualer.

Barna lærer først og fremst av foreldrene sine. De er sammen med foreldrene og observerer nøye hva de gjør og hva de sier. Barna er sammen med foreldre sine på jordet, på fiske og de leker mye. Gjennom lek lærer barna ferdigheter som er viktige i framtida, for eksempel for å jakte, å fiske, å lage kroppsmaling, å lage piler og buer, keramikk og kurver. Leken lærer barna ulike teknikker så de kan bli gode fiskere, jegere, vevere, keramikkmakere og så videre.

Gjennom å være sammen med de voksne, lærer barna også om riktig oppførsel og om hvordan man skal forholde seg til andre mennesker. Barna lærer hvem som skal bli behandlet som søsken, hvem som er onkler og tanter og hvem de en dag kan gifte seg med. Slik finner de sin plass i samfunnet.

Litt etter litt lærer barna alt om hvordan de skal bli personer som deltar og bidrar til samfunnet omkring seg. Det er viktig at de alltid følger godt med og lærer det de skal i dagliglivet.

Finnes det skoler i landsbyen?

Ja, mange landsbyer har skole. De fleste indianerne i Brasil bor i områder som kalles urfolksterritorier. Det er områder der indianerne selv bestemmer hvordan de skal ha det. I hvert urfolksterritorium kan det være flere landsbyer og flere skoler.

Indianerskolene, på samme måte som skolene til ikke-indianerne, er et sted der barna skal lære. Ofte lærer barna ting på skolen som er veldig forskjellig fra det de lærer hjemme av foreldrene sine. Andre ganger er det overlapp mellom det de lærer på skolen og det de lærer hjemme. På skolen lærer barna å lese, å skrive, å regne og andre ting som er viktige for å kunne kommunisere med verdenen til ikke-indianerne. Hjemme lærer barna hvordan samfunnet deres organiseres, hvordan man lager redskaper og kunsthåndverk og alt annet som er viktig for å leve godt blant indianerne.

På indianerskolene lærer barna ofte ting som er forskjellig fra det barn lærer på skolene til ikke-indianere. Det er fordi indianere har rett til en skole som er tilpasset akkurat den indianergruppen og deres kultur og språk. Men denne rettigheten blir ikke alltid respektert. Mange ganger kan lærerne snakke og skolebøkene handle om ting som ikke har noen sammenheng med livet til indianerne. Både lærerne og skolene kan også lære bort at ikke-indianernes syn på verden er det eneste riktige.

Historien til indianerskolene i Brasil viser at skolene som hovedregel har prøvd å integrere indianerne inn i det omkringliggende samfunnet. Men denne typen ”integrasjon” har i virkeligheten vært et forsøk på å forandre indianerne så de skulle begynne å leve som ikke-indianere. Skolene lærte barna å snakke, lese og skrive på portugisisk, som er det offisielle språket i Brasil. Det er bare kort tid siden indianernes egne språk begynte å bli brukt på skolene.

Kan skolen bidra til å verdsette indianske språk?

På 1990-tallet kom nye modeller for hvordan man skulle drive indianerskoler. De var opptatt av å respektere de indianske kulturene, særlig språkene. På den måten begynte skolene å stimulere og styrke de indianske språkene.

Samtidig begynte indianerne selv å bli lærere på skolene i landsbyene. Indianernes egne språk ble brukt i klasserommene. Det faglige innholdet ble endret av indianerne selv, slik at det ble bedre tilpasset livet i landsbyene.

På indianerskolene lærer elevene å regne, å lese og å skrive på det lokale indianerspråket. I tillegg lærer de om lokalsamfunnet. De lærer for eksempel hvordan de skal bruke naturressursene og hvordan de skal ta vare på miljøet der de bor. De lærer historien til sine forfedre og formødre, de lærer om myter og så videre. I tillegg er skoleruta, det vil si hele kalenderen for skoleåret, forskjellig fra de ikke-indianske skolene. På indianerskolene er de lokale festene og ritualene lagt inn.

Denne nye modellen for å drive indianerskoler bidrar til å verdsette indianske språk. Den bidrar også til å styrke hele samfunnet som eleven tilhører, siden skolene nå inkluderer kunnskap som handler om deres liv og deres hverdag.

Hvorfor er det viktig å lære portugisisk?

Selv om indianerne snakker sitt eget morsmål på skolen, er det viktig å lære portugisisk. Man må kunne snakke portugisisk for å kommunisere med ikke-indianere og for å forstå lovene og reglene som gjelder i Brasil. Ikke minst lovene som handler om indianernes rettigheter. Alle dokumentene du trenger for å leve i Brasil er skrevet på portugisisk.

For indianerne har det å lære portugisisk en klar hensikt: Å kunne forsvare rettighetene sine og få adgang til kunnskap fra andre samfunn.

Hvordan lærer xavante-indianerne?

Xavante-indianerne som bor i delstaten Mato Grosso i den brasilianske savannen kaller seg selv ”a´uwé”. Det betyr ”folk” på indianerspråket akwén.

Xavante-indianerne lærer gjennom hele livet, fra de er barn til de blir gamle. På hver etappe av denne lange reisen får de ny kunnskap i ulike situasjoner. Noen ganger i situasjoner som er ment for læring, som under forskjellige ritualer. Andre ganger gjennom hverdagslige gjøremål.

Selv de vanligste ting i hverdagslivet blir sett på som viktige muligheter for å lære. Barna pleier å rusle rundt i landsbyen sammen med andre barn, eldre eller voksne, og de blir med på ulike aktiviteter. Slik lærer de reglene som gjelder i sitt samfunn.

Husholdningsarbeid læres i hverdagen. Samtidig som barna hjelper foreldrene med å passe på småsøsken, vaske klær, springe med beskjeder og lage mat, leker de rundt husene mens de later som om de er jegere og villdyr. Slik lærer de jevnt og trutt.

Lek er en måte å lære på. Guttene lærer å lage pil og bue når de er små ved å late som om de er jegere og villdyr. De lager bedre og bedre piler og buer, slik at de kan lage perfekte piler og buer når de er voksne og skal på jakt. Samtidig blir de sterkere og mer utholdende så de kan ble gode jegere.

Xavantebarna pleier å leke de samme lekene mange ganger. Hver gang leter de etter nye utfordringer og nye måter å gjøre det på. Slik utvikler de ferdigheter og lærer om verden rundt seg. Å bygge små miniatyrhus er et godt eksempel. Når de bygger små hus av leire, kopierer de husene de bor i selv. Slik lærer de hvordan romløsningen er og hvordan husene ligger i forhold til hverandre, og på den måten får de mer kunnskap om landsbyen sin.

Ritualene er viktige for læring. Under ritualene lærer alle. De unge lærer mest om verdier, prinsipper og hvordan man skal oppføre seg i gruppen. De voksne lærer alle detaljene om ritualet av de eldste.

Ritualene understreker reglene som finnes i xavante-kulturen, og forsøker å få folk til å huske dem. Ritualene kan også markere modning, at noen går fra en fase av livet til en annen. For eksempel at et barn blir voksen. Slike ritualer kalles ofte overgangs-riter, og da lærer barna hvordan de skal oppføre seg som voksne mennesker og hva lokalsamfunnet forventer. Ritualene har ofte konkrete mål, som at guttene skal vise at de kan tåle fysisk utfordringer, at de kan synge viktige sanger eller at de er en del av det viktige systemet der de bytter ting og tjenester mellom seg.

I tillegg til disse måtene å lære på verdsetter xavante-indianerne undervisning på skolen. De vet at skolen er et viktig hjelpemiddel for å forstå verden utenfor landsbyen. Skolen gir også kunnskap og forståelse om teknologi som kommer fra ikke-indianerne.

Hvordan lærer yudja-indianerne?

Yudja-indianerne snakker et språk som tilhører språkfamilien tupi. På deres eget språk betyr yudja ”de som eier elva”.

En gruppe yudja-indianere bor langs Xingu-elva i en delstat som heter Mato Grosso. En annen gruppe bor nær byen Altamira i delstaten Pará lenger nord. Yudja-indianerne er kjent for sin vakre kroppsmaling, sine mange sanger og fester, for å drikke caxiri (en drikk lagd av gjæret maniok), for sine kanoer og sine store keramikkgryter.

Det finnes omtrent 350 yudja-indianere. De lever i seks landsbyer som heter Paksamba, Pequizal, Tuba Tuba, Mupadá, Paruredá og Pakaya.

Teksten nedenfor er skrevet av lærere og elever på yudja-skolen.

Vår måte å undervise på

Utdanningen for yudja-indianere er utviklet for forberede elevene til arbeid og god oppførsel. Folk lærer gjennom praksis, ved å ta del i en aktivitet, ved å se og høre oppmerksomt, ved å kopiere måten voksne gjør ting på eller rett og slett ved å leke at man gjør som de voksne.

Foreldrene gir råd til barna sine om kvelden, mens de snakker sammen før barna sovner og ved å fortelle gamle historier som overfører kunnskap.

Når et barn begynner å gå og snakke, kaller vi det ali. I denne fasen kan foreldrene be barnet om å hente noe, gå med en beskjed eller be noen om å komme. Slik kan foreldrene sjekke om barnet forstod hva det ble bedt om å gjøre.

Barn på denne alderen bør også lære sammen men familien, ved å se på, kopiere og øve på arbeidet som familien gjør. Barn på fem til åtte år kan begynne å hjelpe til med noen typer arbeid som å lage bomullstråd, veve, lage små buer og piler og bli med foreldrene på fiske og på fester.

For noen typer arbeid finnes det regler, og de kan barna bare begynne å gjøre fra de er omtrent ti år gamle. Når personen blir ipiraha (ungdom), må han eller hun gjennom en periode alene, borte fra resten av landsbyen. I denne perioden skal ungdommen lære mer om historier, oppførsel og spesielle medisiner som han/hun bør ta for å vokse til et friskt menneske. Ungdommen må også lære mer om arbeid som keramikkproduksjon, veving, maling, matlaging, medisinplanting, gårdsarbeid, husbygging, jakt, fiske og andre aktiviteter.

På denne måten forbereder ungdommen seg til å overføre denne kunnskapen til sine egne barn etter at han/hun gifter seg.

Undervisningen på skolen bør gå hånd i hånd med yudja-indianernes tradisjonelle undervisning. Skolen bør lære elevene å skrive og snakke språket til ikke-indianerne, så de kan kommunisere med de som snakker andre språk. Skolen bør også undervise i vårt språk og styrke vår kultur.

Alle bør delta på skolen: elever, foreldre, lærere, gamle, barn, voksne, unge, hele lokalsamfunnet.

Hva lærer kisêdjê-indianerne av de eldste?

Kisêdjê-indianerne bor ved elva Xingu i det sørlige Amazonas. Ordet kisêdjê betyr høre, forstå, vite. Det å kunne høre, forstå og vite er veldig viktig for denne indianergruppen.

Teksten nedenfor er hentet fra boka Ecologia, Economia e Cultura (2005). Der forteller kisêdjê-indianerne hva de lærer av de eldste.

Verdier i kisêdjê-samfunnet

De eldste, besteforeldre og foreldre lærer oss verdier fra vi er små barn. De lærer oss å respektere andre mennesker, oppføre oss ordentlig, jakte, fiske og verdsette naturen og menneskelivet. Vi lærer hvordan vi skal behandle gjester, slekt og venner. Vi lærer hvordan vi lager kunsthåndverk, hvordan vi skal respektere hvert eneste dyr og andre vesener som finnes i naturen. Vi lærer å være generøse og ærlige overfor andre mennesker. Vi lærer å følge reglene til de eldste. Vi lærer å respektere stedene og tingene som de eldste forteller om.

Det finnes hellige steder og hellige ting. De aller helligste stedene og tingene er knyttet til sjamanenes bønn, slik som en fløyte som er laget av bein fra en fugl, spesialtobakk og spesielle urter. Mange respekterer sjamanene og mener de er hellige mennesker. Fjellene og innsjøene som de eldste forteller om er også hellige.

Slik lærer yanomami-indianerne

Yanomami-indianerne bor i regnskogen i Amazonas. Noen av dem bor i de brasilianske delstatene Amazonas og Roraima, andre bor i nabolandet Venezuela. I Brasil finnes det til sammen 19.000 yanomami-indianere.

Selv om vi sier at yanomamiene er én indianergruppe (eller ett urfolk), finnes det flere undergrupper. Det finnes fem forskjellige yanomami-språk. Yanomami-indianerne bor i cirka 211 landsbyer i det største urfolksterritoriet i Brasil.

I denne teksten ser du hvordan yanomami-barna lærer av slektningene sine i hverdagen. Hvis du er nysgjerrig kan du se på teksten skrevet på yanomami lenger ned!

Slik lærer yanomami-barna

Vi yanomami-indianere lærer bort dagligdagse gjøremål til barna våre. Når en mor fletter en kurv, sitter datteren ved siden av, observerer og prøver å flette en liten kurv. Samtidig som hun leker at hun er mammaen sin, lærer hun å lage kurver.

På samme måte tar en far med seg sønnen sin når han skal jakte i nærheten av landsbyen. Slik blir sønnen kjent med skogen, plantene og dyrene. Det er vanlig at en far lager en liten bue og små piler så sønnen lærer å skyte på små dyr. Slik trener barna for å bli gode jegere når de blir voksne.

Barna lærer også av å høre på de gamle når de snakker under hereamu. Det er når de voksne diskuterer viktige saker for landsbyen. Slike diskusjoner føres nesten hver dag, om kvelden eller om morgenen. Når vi har fester og ritualer lærer barna å synge og danse. Når sjamanene har sine sesjoner, sitter barna og lytter og ser. Etterpå leker de at de er sjamaner, og hermer etter sangene som ble sunget.

Vanligvis hjelper eldre søsken sine småbrødre og småsøstre.

De lærer dem ting og passer på dem. Små barn hører ikke ordentlig etter, men etter hvert som de vokser til forstår de bedre og lærer nye ting.

Dette er slik vi yanomami-indianerne lærer bort, og slik barna lærer vår kultur utenfor skolen.

Tekst hentet fra læreplanen til skolene i Toototobi-regionen.

Oxë thëpë pihi moyãm+pruu kua pënaha

Hapë naha thë kua, kami yamakɨ hwɨɨ pënɨ yamakɨ ã hiramaɨ he. Waro a kuo tëhë, xaraka pë hiramaɨ he, xaraka a niaɨwi thëpë hiramɨhe. Hwɨɨ exë, nɨɨ exë, kupë kuu tëhë, ihiru pë epë pree huu, kuë yaro ihiru pë epë pree kiaɨ pairimuu.

Kami Yanomae yamakɨ oxe mahio tëhë, yama thëpë ã hapa hirii parɨo huruu. Pata thëpë hereamou tëhë, yama thëpë ã pree hirii. Thëpë pree xapirimou tëhë, yama thëpë ã pree hirii, reahu a kuo tëhë yamakɨ praɨaɨ pree wapamu.

Kami yamakɨ oxe mahio tëhë kami yamakɨ hwɨɨ pënɨ kami yama kɨ nɨɨ pëxë, kami yamakɨ yau pëxë, yama kɨã hapa hiramaɨ parɨohe.

Hapa yamakɨ oxe mahio tëhë, yama thëpë ã hiripraimi, makii waiha yamakɨ patarayu tëhë yama thë pë ã hiri praɨxoao, ɨnaha kami Yanomae yamakɨ oxe thëpë hiramaɨ kua pëhenaha.

Ting som bare yanomami-barn vet

I yanomami-landsbyene er det de eldste som er den viktigste kilden til kunnskap om historie, planter og mat fra skogen. Men hvis du vil vite noe om småfuglene, er det best å spørre barna. Yanomami-barna kjenner mange av de 500 fugleartene som finnes der

Helt fra de er små, ja helt fra før de lærer å snakke, får guttene en liten bue og piler uten spiss. Det er for at de skal lære å skyte med pil og bue. Når guttene er rundt fire år gamle kan de allerede skyte med pil og bue, og de kan gå på jakt etter småfugler, firfisler eller frukt de kan skyte på. Småfugler er det de liker best å jakte på!

Yanomami-guttene liker å snake om småfugler. Hver gang noen har skutt en fugl, viser han den til de andre. Guttene snakker om hva som kjennetegner fuglen og hvilke navn den har, og slik deler de kunnskap og lærer stadig mer om fuglene.

Når de blir større blir guttene med fedrene sine på lengre jaktturer, lenger unna landsbyen. Etter hvert mister de interessen for småfugler. De begynner å skyte større dyr som gnagerne paca og agouti, den store skogsfuglen mutum, villsvinet queixada, hjortedyret veado og til og med den store tapiren anta. Noen voksne yanomami-menn påstår at de har glemt navnene til småfuglene. Men det er bare å se på barna i landsbyen så skjønner du at de jakter på småfugler og deler kunnskap om dem.

De som bestandig har visst mest om småfuglene, og som alltid vil gjøre det, det er barna.

Ana Maria Machado, pedagog