Hver eneste indianergruppe forholder seg til miljøet på sin egen måte. Og miljøene de bor i er forskjellige.

Det finnes mange forskjellige naturmiljøer i Brasil, som savannen cerrado, atlanterhavsskogen og Amazonas. På samme måte som det finnes mange naturmiljøer, har indianerne mange forskjellige livsstiler og levemåter. Finn ut mer om disse forskjellene!

Bor alle indianere i samme type naturmiljø?

Nei. De bor i forskjellige naturmiljøer, og hvert miljø inneholder forskjellige ressurser som menneskene kan leve av. Her er noen eksempler:

Pinhão er frøet til et bartre som heter araucária. Det er vanlig i Sør-Brasil. Frøet brukes mye til matlaging blant kaingang-indianerne som lager mange forskjellige retter med pinhão.

Lenger nord, i urfolksterritoriet Xingu, bruker ikke indianerne pinhão. Det er fordi de bor i delstaten Mato Grosso i det sørlige Amazonas, og der finnes ikke bartreet araucária. Men folk bruker mye pequi. Det er en frukt som er veldig vanlig i Xingu. Folk har dyrket pequi lenge, spesielt på jorder som ligger brakk. De kan med tiden bli de reneste pequi-frukthager.

Avhenger miljøet av folkene som bor der?

Ja. En folkegruppe kan endre naturmiljøet på flere måter.

Indianerne har alltid brukt naturressursene fornuftig, så de ikke satte økosystemet på spill. De vet at de trenger miljøet og ressursene som finnes der for å leve. Derfor har de utviklet bærekraftige måter å forvalte ressursene på. Det har vist seg veldig viktig for å bevare skogene i Brasil.

Nå skal vi lære mer om hvordan ulike indianergrupper bor i forskjellige økosystemer. Om hvordan de forholder seg til miljøet rundt seg, og hvordan de samtidig påvirker det.

Ikpeng-indianerne og åndene som lever i naturen

Ikpeng-indianerne snakker et språk i språkgruppen karib. De bor i urfolksterritoriet Xingu i delstaten Mato Grosso.

Teksten nedenfor er hentet fra boka Ecologia, Economia e Cultura (Økologi, økonomi og kultur). Den forteller om forholdet mellom ikpeng-indianerne, de forskjellige naturmiljøene de bor i og de ulike åndene som bor i hvert av disse naturmiljøene.

Kisêdjê-indianerne og hvordan de dyrker

Kisêdjê-indianerne bor i urfolksterritoriet Xingu. Der er de den eneste gruppen som snakker et språk fra språkgruppen jê.

Teksten nedenfor er hentet fra boka Økologi, økonomi og kultur. Den viser oss hvordan kisêdjê-indianerne dyrker og hvor viktig det er å legge merke til endringer i naturen for at plantingen skal gå bra.

Å bo på savannen (Cerrado)

Xavante-indianerne bor midt i den brasilianske savannen som kalles cerrado. De bor i en region som har tørr, åpen savannevegetasjon og tykk skog langs elvene. Skogen langs elvene kalles galleri-skog og beskytter elvene. I cerrado´en er det to årstider. Tørketiden kalles vinter, og regntiden kalles sommer.

Å bo i atlanterhavsskogen

Guarani Mbya-indianerne var de opprinnelige beboerne i atlanterhavsskogen i det sørlige Brasil. Atlanterhavsskogen er et veldig viktig økosystem for disse indianernes levesett. Guarani Mbya-indianernes kultur er avhengig av at atlanterhavsskogen blir bevart.

Atlanterhavsskogen

Atlanterhavsskogen er et av de mest truede økosystemene på kloden. I mange hundre år har menneskene som bor her brukt skogen slik at den blir ødelagt.

Atlanterhavsskogen strekker seg langs kysten og er innom 17 brasilianske delstater. Det er langs kysten de største brasilianske byene ligger, og det er her vi finner størsteparten av Brasils befolkning.

På 1500-tallet dekket atlanterhavsskogen det meste av kystområdene i Brasil. I dag, etter 500 års utbytting, er bare sju prosent igjen av den opprinnelige skogen. Men selv om det meste av skogen er borte, er det biologiske mangfoldet fortsatt stort.

Atlanterhavsskogen består av ulike mindre økosystemer, som mangroveskog, strandvegetasjon og mer eller mindre fuktige skoger. Noen av de mest kjente trærne er paraná-furu, palmen palmito som man får det spiselige palmehjertet fra, jequitibá-treet, brasil-treet og den busklikende erva-mate som man lager en spesiell te av. Vi finner også mange blomster som ulike orkideer og bromelia. Til sammen finnes det 20.000 ulike plantearter i atlanterhavsskogen.

Blant dyrene finner vi puma, jaguar, tigerkatt, tapir, hjortedyret veado og villsvin.

Er det sant at Guarani Mbya-indianerne har mye kunnskap om miljøet rundt seg?

Det er sant. De har spesielle navn på alle de forskjellige vegetasjonstypene og landformene. Her er noen eksempler:

 

•  

   

  • Yvy yvate er navnet på åser og fjell.

     

     

  • Ka'agüy poru ey er urørte skogområder, steder som mennesker ikke har rørt og som de ikke bør røre fordi de er hellige.

     

  • Ka’agüy karape’i er områder med lav skog og åpninger i skogen. De er bra for å dyrke og for å bygge hus.

     

  • Kapi’i sã er steder der det vokser planter som er bra for å lage hustak, som det kraftige gresset sapê.

     

  Når man gir navn til noe, betyr det at man kjenner det godt. Man har et alltid et forhold til det man gir navn til.

  Guarani-indianernes mange ord om vegetasjon og landskap viser at de har et nært forhold til naturmiljøet der de bor.

  Hvordan forholder guarani-indianerne seg til stedet der de bor?

  Det er et forhold som er preget av kunnskap og avhengighet. Guarani-indianerne vet hvor de skal finne de ressursene de trenger for å leve.

  Ett eksempel er hvordan de samler inn ulike planter. De vet hvilke planter som kan spises. De kjenner plantene som brukes for å kurere sykdommer, for å bygge hus og lage kunsthåndverk. Takene på husene dere er tradisjonelt lagd av blader fra palmen pindo, en palme som er vanlig der de bor. For å ta vare på dyrene de spiser, jakter de ikke på dyr når de reproduserer seg (det vil si når de skal få barn). De dyrker planter som er viktige for dem, som mais, peanøtter, maniok (kassava), søtpotet og tobakk.

  Når guarani´ene skal bestemme hvor de skal bygge landsbyene sine, tar de mange hensyn. Landsbyen bør ligge et sted hvor alle plantene og dyrene de trenger finnes i nærheten. I tillegg er religion og sosiale spørsmål viktig. Stedet de velger må gjøre det mulig for dem å leve i samsvar med sine tradisjoner og regler.

  Hvorfor bytter guarani-indianerne frø?

  Å bytte frø er viktig for guarani-indianerne. Det hindrer at matplanter og andre planter de er avhengige av forsvinner. Guarani-indianerne pleier å besøke landsbyene til slektningene sine, og da bytter de frø og småplanter til nyttevekster som mais og peanøtter. Samtidig blir de som bor i de ulike landsbyene kjent med hverandre, og det kan bli både bryllup og fest.

  Er guarani-indianernes miljø fritt for ødeleggelse?

  Nei, dessverre. Selv om de respekterer periodene som plantene og dyrene trenger for å reprodusere seg, blir de stadig vanskeligere å finne. Det skjer fordi skogene utenfor guarani´enes landsbyer brennes ned. Det er uhyre viktig for guarani-indianernes at atlanterhavsskogen blir bevart. Når skogen blir ødelagt, går det ut over disse indianernes liv og kultur.

  Les denne teksten:

  "Før var alt fritt, men i dag er alt forbudt for oss. Vi kan ikke lenger plante og dyrke slik vi gjorde det før. Vi må i det minste få det lille landområdet som vi ønsker skal bli anerkjent som urfolksterritorium, for hvis dere tar fra oss det vil vi ikke ha noen ting. […] Vi vil ha en garanti på at denne jorda er vår så vi kan leve fritt i samsvar med vår kultur, så vi kan dyrke vår kultur, lære våre barn og barnebarn. For i dag, uten et eget område som er vårt, kan vi ikke leve livet vårt og kulturen vår (nhande reko) fullt ut."

  (Utdrag fra et brev som indianere i landsbyen Morro dos Cavalos i delstaten Santa Catarina sendte til myndighetene. Fra identifiserings-rapporten, 2002).

Å bo i Amazonas

Langs elva Uaupés i Amazonas bor mer enn 800 indianere i omtrent 200 landsbyer og små bosettinger. De tilhører 17 forskjellige indianergrupper. Språkene de snakker tilhører tre ulike språkgrupper: tukano, arúak og maku.

Hvorfor er elvene viktige for tukano- arúak- og maku-indianerne?

Indianerne som snakker tukano og arúak bor ofte langs store og små elver og er ypperlige fiskere. I tillegg dyrker de jorda. Kanoen er det viktigste framkomstmiddelet deres.

For tukano-indianerne er elva det viktigste de har. Det er på elva de kommer seg fram og kan være i kontakt med andre. Maku-indianerne, på sin side, bor lenger inn i landet, ved små elver og bekker som kalles igarapé. De går mye fra sted til sted, og ingen kjenner skogen, stiene og ressursene bedre enn dem. De samler frukt og insekter og er ypperlige jegere.

Hvordan forholder tukano-indianerne og maku-indianerne seg til hverandre?

I lang, lang tid har tukano- og maku-indianerne byttet ting mellom seg. Tukano´ene har kunnet tilby det de dyrker: mel, en slags stor pannekake som kalles beiju og en mindre kalt tapioka, alt lagd av maniok (kassava) som de dyrker. Maku-indianerne har hatt røkt viltkjøtt og frukt som de har samlet i skogen. Maku-indianerne kaller tukano-indianerne ”elveindianere”. Maku´ene har ofte arbeidet for tukano´ene i bytte mot andre varer som fyrstikker, røyk, klær og hengekøyer.

Når bytter de varer?

Tukano- og maku-indianerne bytter varer avhengig av når det er mye å høste på jordene og når det er mye fisk i elvene og vilt i skogene.

For indianerne som bor langs Uaupés-elva er det viktig å respektere denne rytmen. De mener at ritualene deres hjelper til å holde naturen i balanse. De tror at ritualene bidrar til at plantene og dyrene fortsetter å leve og at de får barn. De tror også at ritualene er viktige for at årstidene skal komme som normalt og for at naturen skal fortsette å gi frukt og andre ressurser til menneskene.

Hvordan dyrker de mat?

Indianerne ved Uaupés-elva dyrker mat på en helt annen måte enn moderne jordbruk. Indianerne planter mange typer matplanter innvevd i hverandre. De kan for eksempel ha mais, maniok (kassava), potet, peanøtter og banan på samme jorde. Moderne jordbruk planter bare én sort, noe som etter hvert gjør at jorda ikke har nok næring til at plantene kan vokse. Det fører også til at det av og til blir for mye av en matvare, og for lite av en annen.

Indianerne synes det er verdifullt å ha mange sorter på ett område. Dette mangfoldet er en del av mytene deres – altså de gamle historiene som forteller om hvordan de begynte å dyrke.

Hvilke andre steder er viktige for disse indianergruppene?

Lav og tørr skog kaler de caatinga. Der finner de strå og blader som de bruker til tak på husene sine.

Områder som tidligere er dyrket og som nå er dominert av busker og lave trær kaller de capoeira. Der er det mange dyr som indianerne liker, som gnageren aguti. Det er mange medisinplanter der. Disse stedene er også viktige fordi indianerne fortsatt kan plukke frukt fra trær de plantet tidligere. Eksempler på det er cashew-treet og palmene pupunha og buriti.

Områder som ligger under vann deler av året kalles igapó. Under regntiden stiger vannstanden i elvene, og fiskene legger eggene sine på steder der vannet flommer inn. Indianerne tar godt vare på slike steder. Der finner de også klatreplanter og gummitrær.

Kunnskapen indianerne har om slike områder har blitt utviklet gjennom mange hundre år. På samme måte har teknikkene de bruker for å utvinne ressursene i naturen blitt forbedret gjennom lang tid. Slike kunnskaper er veldig viktige for å kunne leve i naturen uten å skade eller ødelegge den. Det er derfor indianerne klarer å bevare den økologiske balansen i områdene der de bor.

Kilder til mer informasjon