Både på skolen, på TV og i bøker kan vi lære at indianerne i Brasil bor i hus som kalles oca og at landsbyene er sirkelrunde med en stor, åpen plass i midten. Det er ikke alltid slik. Det finnes mange andre typer hus som du skal få lære om her.  

Men aller først: Vet du hva en oca er?

Oca er ett av mange ord som betyr indiansk hus. Det kommer fra den indianske språkgruppen tupi. Tupi.

Hvordan ser indianernes hus ut?

  Det finnes mange typer hus blant indianerne i Brasil. Hver gruppe har sin måte å organisere huset på, og sin måte å bygge det på. Huset er bestandig en del av kulturen til et folk.   Måten huset brukes på, og hvordan det er oppdelt og bygd, reflekterer beboernes verdensanskuelse. Husene er også forskjellige fordi indianergruppene har ulik livsstil, forskjellig klima, naturmiljø og har ulike materialer til rådighet.  

Hvilken form har indianernes hus?

Ulike indianergrupper har ulike hus. Noen er sirkelrunde, noen er rektangulære, noen er femkantede, noen er ovale og så videre. Landsbyenes oppbygging er også forskjellige fra indianergruppe til indianergruppe. Kontakt med ikke-indianere har ført til mange endringer både når det gjelder hus, landsbyer og materialene som blir brukt i husbygging.   Har det skjedd med landsbyer langt fra byene også?

      Ja. Noen landsbyer som ligger langt fra byer har endret karakter. Men det skjer oftest med landsbyer i nærheten av byer. Hvis indianerlandsbyene ligger i nærheten av byer har de mer kontakt med ikke-indianere. Da er det lettere å få tak i materialer som de kjøper i byene, og da likner indianernes hus mer på ikke-indianernes hus. De kan for eksempel være bygd med murstein.

Landsbyene til yawalapiti-indianerne

Yawalapiti-indianerne bor i urfolksterritoriet Xingu i delstaten Mato Grosso. Som alle landsbyene i området er også yawalapiti´enes landsby sirkelrund. Husene ligger rundt en stor, åpen plass. Der ligger mennenes hus.

Hvordan er husene til yawalapiti-indianerne? De ulike delene i huset representerer delene til kroppen til et menneske eller et dyr. Forsiden av huset er brystet. Baksiden er ryggen. Døra er munnen og de tjukke trestokkene som bærer taket er beina.

Husene er felleshus. Det betyr at flere familier bor i dem. Familien er i slekt, og størrelsen på huset avhenger av antallet beboere. Det er ingen vegger inne i huset, men det er likevel delt opp på en spesiell måte. Kjøkkenet er der matvarene oppbevares midt i huset. Ved hovedinngangen blir gjester mottatt og det er også der man danser. De som bor der sover i hengekøyer ved ytterveggene. Om natta lukker de huset med dører som er lagd av planker og strå. De tenner opp små bål under hengekøyene så det skal bli godt og varmt.

Landsbyene til karajá-indianerne

Karajá-indianerne bor i landsbyer i delstatene Goiás, Mato Grosso, Pará og Tocantins. Husene deres likner på husene til ikke-indianerne som bor i området, men måten indianerne deler opp husene innvendig er veldig forskjellig.

Reisverket til husene var av trestokker, taket var av palmeblader og gikk helt ned til bakken for å beskytte folk mot regnet og vinden. I tørketida ble landsbyen flyttet ned til elvebredden for å gjøre arbeidet med fiske og innsamling av mat lettere. Husene som ble bygd på denne årstida var enklere og åpnere enn de som ble bygd i regntida. Men uansett årstid ble husene bygd på rekker med forsiden rettet mot elva. Det eneste huset som lå lenger unna var mennenes hus. Det ble kalt Dyrehuset eller Aruanã-huset (aruanã er en stor fisk), og var stedet der mennene samlet seg for snakke sammen: De unge guttene var der for å lære av de eldre.

Er det fortsatt slik i dag?

Mange karajá-indianere ble drept i en massakre. Derfor sluttet de å bygge ulike hus til ulike årstider. I dag bygger de firkantede hus med gulv av hardpakket jord og tak av tre eller blader fra babaçu-palmen. Veggene er av tørre blader og har ikke vinduer. Sprekkene mellom bladene lar lys og luft slippe inn og røyk fra bålet slippe ut. Inni husene finnes det ikke vegger. Rommene er delt opp ved å henge opp matter. Det er rom der familien sover om natta og rom der de jobber eller slapper av om dagen.   I noen landsbyer har myndighetene bygd hus av murstein, men de familiene som bodde der har flyttet ut. De har flyttet tilbake til husene dekket av palmeblader, fordi mursteinshusene ikke var tilpasset det lokale klimaet. Det største problemet var at mursteinshusene ikke respekterte kulturen og tradisjonene til karajá-indianerne.

Landsbyene til xavante-indianerne

I dag finnes det omtrent 15.000 xavante-indianere. De bor i tolv ulike urfolksterritorier i delstaten Mato Grosso. Xavante-indianerne pleide å reise mye rundt og bo ulike steder. De hadde en fast landsby som var basen deres, men i tillegg hadde de flere midlertidige leirer som ble bygd etter hvert som de reiste rundt i løpet av året. Når de ikke var i leirene, bodde de i den faste landsbyen og jobbet hovedsakelig på jordene. Tidligere pleide xavante-indianerne å reise rundt i områder der det i dag er store byer.

Finnes det mange xavante-landsbyer?

I dag finnes det cirka 165 landsbyer, og så ofte som mulig bygges de der to elver møtes. Landsbyene har form som en hestesko, med åpningen rettet mot den største elva. De midlertidige leirene har som regel samme form. Plassen mellom husene kalles warã og der møtes mennene for å ta viktige avgjørelser. Kvinner og barn får ikke lov til å bli med på disse møtene.

Hvordan er husene til xavante-indianerne?  

  De tradisjonelle husene er bygget av tre og er dekket av blader helt ned til baken. De står ved siden av hverandre og danner til sammen en hestesko. Den eneste døra til husene er rettet inn i hesteskoa. Inne i husene har hver familie sitt rom, adskilt fra de andre familiene med matter. Alle møtes rundt bålet.    

I dag er likner husene til xavante-indianerne mer på husene til andre mennesker på landsbygda i Nordøst-Brasil. De kan være firkantede, med et spist tak som en V opp ned, eller runde med tak som et kremmerhus.              

Landsbyene til waiãpi-indianerne

Waiãpi-indianerne bor i de brasilianske delstatene Amapá og Pará og i nabolandet Fransk Guyana. Vanligvis bygger de landsbyene sine i nærheten av små elver. Der kan de jakte, fiske, plante og finne materialene de trenger for å bygge hus. Når disse ressursene begynner å ta slutt, drar de fra landsbyen og bygger en ny.

Hvordan ser waiãpi-landsbyene ut? Når du ser på waiãpi-landsbyer vil du legge merke til at de ikke alltid likner på hverandre. Det finnes ikke noe fast mønster for hvordan de skal se ut. Husene ser ut til å ligge litt hulter til bulter, men hvis du ser nøye etter vil du se at de ligger i grupper som tilsvarer familier og slekter. Som regel er landsbyene delt mellom jorder og åpne plasser, og husene er bygd rundt de åpne plassene. En landsby kan ha én åpen plass eller flere. Det avhenger av forholdet mellom familiene, som pleier å bo i nærheten av hverandre.

Og hvordan ser husene ut?

Det finnes to typer hus, det avhenger av om huset er permanent eller midlertidig. Husene er enklere i de midlertidige leirene som de bygger når de er ute på jakt, for eksempel. Da er huset som regel bare et tak som dekker over hengekøyene. Slike hus kan også bli bygd i nærheten av jordene for at nybakte mødre med babyene sine kan være der. De kan også bygges i nærheten av permanente hus for å tjene som kjøkken.

De permanente husene kan variere i størrelse, men de følger en tradisjonell mal. De er firkantede, har reisverk i tre og er dekket med palmeblader. I dag finnes også hus som likner mer på husene til ikke-indianerne, med dører, låser og vegger lagd av murstein. Hengekøyene henger i midten av huset, og i den ene enden er det alltid et opptent bål. Maten blir lagd utenfor huset, i det lille ”kjøkkenhuset” eller over et bål på utsiden. I huset spiser familien og de slapper av sammen. Ved noen anledninger samles innbyggerne i landsbyen på den åpne plassen mellom husene for fellesmåltider eller fester. Da sitter alltid menn og kvinner hver for seg.

Hva sier tuyuka-indianerne om husene sine?

Tuyka-indianerne bor lang elva Negro i nordvest-Amazonas. De snakker et språk i familien tukano. Det finnes omtrent 1300 tuyuka-indianere, 825 i Brasil og 570 i Colombia. Vet du hvordan de bodde før og hvordan de bor nå? Teksten nedenfor er hentet fra boka Historier som tuyuka´ene forteller for å le og for å skremme (2004). Her er det de forteller:

Det hellige huset eller maloca

I gamle dager bygde alle indianerne langs elva Negro store hus kalt maloca. De var felleshus der det kunne bo opptil ti familier. Når de hadde ritualer eller fester representerte maloca´en universet. Gulvet i maloca´en var jorda, stolpene som bar taket var fjell, og taket representerte himmelen. Over gulvet i maloca´en, fra vest til øst, rant det en usynlig elv, kilde til liv.

I dag finnes maloca´ene bare i noen få landsbyer. Det er fordi området ble utsatt for voldelig misjonering. For å svekke kulturen vår forbød noen av de religiøse oss å bo i maloca´er. De insisterte på at hver famille skulle bo i hvert sitt hus. (Tekst fra tuyuka-landsbyene i Pari Acima, øverst i elva Tiquié)

Kilder til mer informasjon