Hvordan planter og høster de?

Både menn og kvinner deltar i jordbruket. Men de gjør ikke de samme tingene. Å gjøre klar jorda for planting er mennenes oppgave. Først hogger de ned et område med skog. Så lar de trærne ligge og tørke en stund, og så setter de fyr på dem. Asken som blir igjen fungerer som gjødsel. Til slutt rydder de området for greiner og kvister som ikke er brent helt opp.

Alt det andre knyttet til planting og innhøsting er kvinners ansvar. Når det begynner å regne sår de mais, bønner, maniok (kassava), potet, peanøtter og andre rotfrukter. Mens plantene vokser, luker de og fjerner ugress som skader matplantene. Når matplantene er modne, høster kvinnene. De bærer med seg matvarene tilbake til landsbyen i kurver lagd av plantefibre. Her kan du se hvordan tuyuka-indianerne gjør det. De bor i det nordlige Amazonas, langs elvene Negro og Uaupés.

Tuyuka-indianernes redskaper

Tuyuka-kvinnene bærer de innhøstede matvarene hjem til landsbyen i en aturá. Det er en kurv som er lagd av strå. Kurven bæres på ryggen og holdes oppe med en lang stropp som går over hodet. Tuyuka-indianerne lager ikke kurvene selv. De blir lagd av hupda-indianere, som gir dem til tuyuka´ene i bytte mot andre produkter de trenger, som salt, aluminiumskar, klær, mel og maniok (kassava). Det bor mer enn 20 ulike urfolksgrupper i de øvre delene av elva Negro. Tuyuka er en av dem. Noen grupper er naboer, som tukano, bará, barasana, hupda og desana. Andre indianergrupper bor langt unna, som baniwa.

Hupda-indianerne er eksperter på å lage kurver. Tuyuka-indianerne er eksperter på å lage kanoer. Desana-indianerne lager store fat av strå som brukes til å servere maniokpannekaken beiju. Baniwa-indianerne er de eneste som lager rasper til å raspe maniok. I regionen bytter indianerne mye mellom seg. Slik kommer baniwa-indianernes maniok-rasper til de andre gruppene. På samme måte får de andre indianerne tilgang til kurvene til hupda-indianerne, kanoene til tuyuka-indianerne og så videre. (Tekst skrevet av tuyuka-landsbyene i Pari Acima, øverst i elva Tiquié)

Hvordan jakter de?

Det er mennene som jakter. De kan jakte alene eller i grupper, i nærheten av landsbyen eller langt unna. Hvis de må dra langt, overnatter de mange dager i skogen. For at jakten skal bli bra trengs det feller, pil og bue og andre redskaper. Mennene lager dem selv.

Det er viktig å kjenne dyrenes vaner. Bare slik kan mennene få en god jakt og dra tilbake til landsbyen med mye mat. De må vite om dyrene er mest aktive om dagen eller om natta. De må vite hva dyrene spiser, og om de går alene eller i flokker. De må vite hvordan sporene ser ut, hvor de pleier å gjemme seg, hvordan de lukter, osv. På den måten blir det lettere å finne dyrene og lage feller. Indianerne kan også ta med seg hunder så det skal bli lettere å finne dyrene i skogen.

Hvordan fisker de?

Fisk er veldig viktig for mange indianergrupper. De bruker forskjellige teknikker for å fiske. En av de viktigste er å bruke giftstoff fra klatreplanten timbó og andre giftige planter. Indianerne fisker også med krok og agn, de setter opp feller og bruker pil og bue. I noen grupper er det bare mennene som fisker. De kan være borte mange dager langs elver og innsjøer i skogen. Andre steder fisker kvinnene også, og det kan være en familieaktivitet. Da blir arbeidet en lek!

Vet du hvordan man fisker med timbó?

Mange indianergrupper fisker med timbó. Som regel krever det at mange mennesker deltar, både med å forberede fisket og for å fange fisken.

Timbó er en klatreplante som kan se ut som en liane. Den blir kuttet opp i korte stykker før den blir lagt i vann. Der slår man på stykkene med en kraftig pinne, så de splittes i tynne fliser. Så tar man timbó-massen og rister den kraftig under vann i nærheten av der fisken står. Ut av timbó´en kommer det små, hvite flak som kan likne på vaskepulver. Dette stoffet er giftig for fisken. Ikke alle dør med en gang, men resten blir så treige og svimle at de lett kan plukkes rett opp av vannet eller skytes med pil og bue. Til slutt blir fisken samlet sammen i store hauger og båret hjem til landsbyen. Der blir det stor middag!

Se hvor viktig fisken er for Enawenê-Nawê-indianerne:

Fiske blant Enawenê-Nawê-indianerne

Enawenê-Nawê-indianerne bor i delstaten Mato Grosso. De spiser ikke kjøtt, og fugler spiser de bare en sjelden gang. De lever av mat de dyrker selv, som maniok (kassava) og mais, og av fisk. Fisk er veldig viktig for dem. Fisk er grunnleggende for de store festene deres og den blir brukt som byttemiddel. Enawenê-Nawê-indianerne har mye kunnskap om hvordan fiskene reproduserer seg (hvordan de legger egg og får yngel) og hvordan de svømmer i elvene. De vet når mennene skal dra ut på store fisketurer sammen. Det skjer særlig i februar og mars, når de har ritualet som kalles Yãkwa.

For å klare å fange så mye fisk som de trenger til dette ritualet, bygger de demninger i elvene som hindrer fiskene i å komme forbi. I tillegg lager de feller. På den måten klarer de å fange mye fisk. De bærer fisken tilbake til landsbyen, og røyker fisken over bål så den ikke skal råtne. Slik har de mat i lang tid. I tillegg til Yãkwa-ritualet driver de familiefiske. Da bruker de andre teknikker, som å bruke giften fra timbó, fiske med krok og agn og sette opp feller i bekkene.

Lag mat!

Nå skal du bli kjent med ulike indianergruppers mat og se hvordan de lager den. ndianerterritoriet Xingu ligger i delstaten Mato Grosso. Der bor det mange forskjellige indianergrupper som snakker forskjellig språk og har ulike tradisjoner. Dette mangfoldet ser vi også i maten de spiser. Vet du hvordan maten ser ut og hvHer er noen oppskrifter fra indianerne i Xingu.

 

Kanape (maniokbrød med peanøtter)

Først må kvinnen hente rotfrukten maniok (kassava) på jordet og legge den i vann. Når den blir myk tar hun den opp av vannet og skreller den. Så legger hun den i sola så den tørker. Når maniok´en er tørr, kan hun knuse den i en pilão (en kjempestor morter). Når manioken er knust til et grovt mel og siktet, må hun blande inn peanøtter. Også det skjer ved å stampe alt i en pilão. Når det er ferdigblandet tilsetter hun litt vann og lager en ball av deigen. Så må hun tenne opp et bål, vente til det er glør og legge brøddeigen oppå glørne. Når brødet har stekt litt, kan det spises. (Oppskrift fra Moreajup Kaiabi)

Mutap (fiskegryte)

Først må mennene fiske. Når de kommer tilbake, gjør kvinnene opp fisken. Hun fjerner innvollene og fiskeskjellene. Så legger hun fisken i en gryte og koker den med vann, salt og chilipepper. Hun tenner opp og lar det koke omtrent 40 minutter. Når fisken blir myk, tilsetter kvinnen mutap-mel og rører rundt. Når det er klart, kan man spise den sammen med maisvelling med peanøtter og ris. planten og maniok-planten. Også med slike ingredienser blir mutap-gryta deilig. (Oppskrift fra Awatat Kaiabi)

Hva spiser man når man skal bli voksen?

Når jenter og gutter nærmer seg slutten av barndommen begynner de å lære ting de trenger å vite når de som voksne skal stifte egne familier. I mange indianersamfunn er det vanlig at de unge lever adskilt fra resten av gruppen i en periode. Da kan de bare treffe sine aller nærmeste famille. Dette ritualet kalles >reclusão> (adskillelse, isolasjon) på portugisisk. I denne perioden må ungdommene følge spesielle regler som er bestemt av den indianergruppen de er en del av. Teksten nedenfor er hentet fra boka Saúde, Nutrição e Cultura no Xingu (Helse, ernæring og kultur i Xingu) fra 2004. Den forteller om dette ritualet hos yudja-indianerne i urfolksterritoriet Xingu.

Yudja-jenta blir voksen

I begynnelsen er det flere ting hun ikke kan spise, for eksempel frukt som blir raskt moden, som banan, papaya, vannmelon og frukter fra skogen som api og ingá. Hun bør ikke tenne opp bål eller lage mat. Det er bare moren og storesøstrene hennes som kan passe på henne. Hun kan ikke ha kontakt med noen andre enn den nærmeste familien.

Dette ritualet begynner like etter at jentene har hatt menstruasjon for første gang. De unge mennene må også gjennom et tilsvarende ritual. Da spiser de følgende matvarer: kokt og stekt fisk uten salt, maniokstuing og den pannekakeliknende beiju lagd av maniokmel.

Dette ritualet har en spesiell betydning. Jentene lærer av sin mødre, søstre eller bestemødre å knytte hengekøyer, veve ulike mønstre, de lærer å male på kropper og ulike objekter. For guttene er det likedan. Faren må lære sønnen sin å lage pil og bue, siler, køller, padleårer og andre ting som han trenger å vite. Jenta er helt adskilt fra faren sin, og moren gir henne ulike urter. Noen urter får henne til å kaste opp, det er for å rense kroppen innvendig. Andre urter skal man bruke når man bader. Dette gjelder jentene. Guttene trenger å bruke flere urter: til å kaste opp, til å bade, til å dryppe i øynene og noen til å gni kroppen inn med. I løpet av ritualet forandrer personen seg. Personen går fra å være barn til å bli voksen. (Tekst av Yapariwa Yudja)

Wajãpi-indianerne bor i de brasilianske delstatene Amapá, Pará og i nabolandet Fransk Guyana. Ungdommene der spiser en helt annen type mat når de er adskilt fra resten samfunnet. Her kan du finne ut hva de kan spise og hva de bør unngå under ritualet som skal forberede dem til voksenlivet. Teksten er hentet fra en bok med tekster som forskere og tospråklige lærerne fra waiãpi-samfunnet har skrevet. Boka heter Jane Reko Mokasia – Fortalecendo a Organização Social Wajãpi (2008).

Wajãpi-jenta blir voksen

Vi har en tradisjon for jentete når de får menstruasjon for første og andre gang. Da må de leve adskilt fra resten av landsbyen og følge noen spesielle regler: Hun kan ikke spise alle typer mat, hun kan ikke snakke med andre mennesker, gå ute i sola eller bli våt i regnet. Hun kan ikke gå på jord, tenke på mange ting, sove mye eller bade i elva.

Jenta må følge alle disse reglene, hun kan ikke bryte dem. Hvis en jente bryter reglene kan det skap mange problemer: død, sykdom og andre ting. For å unngå dette, må jentas besteforeldrene eller mor snakke med henne, advare henne og gi henne råd om slike farlige ting. Når jenta får menstruasjon for første gang må hun leve adskilt fra resten av landsbyen. Hun kan ikke spise alle typer mat, for eksempel villsvinkjøtt, poteter og rotfrukten jams. Hvis jenta spiser kjøtt vil hun få utslett på kroppen. Når jenta går gjennom dette ritualet er det foreldrene hennes som bestemmer hvilken type mat hun kan spise. Hun kan spise manikbrødet beiju, kjøtt fra fuglen nambu og noen fiskeslag, som traíra. Hvis jenta spiser hva som helst vil hun få mareritt og bli fort gammel. (Tekst skrevet av forskere og tospråklige lærerne fra waiãpi-samfunnet.)

Hva spiser tuyuka-indianerne?

Teksten nedenfor er hentet fra boka Historier som tuyuka´ene forteller for å le og for å skremme (2004). Den forteller om de viktigste matvarene til denne indianergruppen som bor langs de øvre delene av elva Negro, i det nordvestlige Amazonas.

 

Jakt og fiske hos tuyuka-indianerne

Av og til drar tuyuka-indianerne ut på ekspedisjoner for å jakte i områder langt hjemmefra og for å fiske i elver med mye fisk. Der slår de leir og lager et slags telt med stråtak (kalt tapiri). De tenner opp bål for å varme seg om kvelden, for å lage mat og for å røyke fisken. De fisker dag og natt, og benytter sjansen til å jakte også. Tuyuka-mennene fisker mye. Fisk er deres viktigste proteinkilde. De spiser mer fisk enn kjøtt.

Tuyuka-indianerne har mange tradisjonelle fiskemetoder. De bruker plantegiften timbó og de lager både nett og setter feller i vannet for å fange fisken. De bruker også industrialisert fiskeutstyr som fiskekroker i metall og snører av nylon. Det er flest dyr midt i jungelen, langt unna områder der mennesker bor og ferdes. Slike områder har mye vilt, men de er også farlige. Jegerne bruker ofte gevær, og noen har jakthunder som hjelper dem å finne dyrene inne i skogen. I gamle dager jaktet tuyuka-indianerne med store blåserør og pil og bue. Blåserøret kalles zarabatana. Det er et langt rør lagd av en palme som heter nettopp zarabatana. Indianerne blåser piler gjennom røret, og pilspissene er dyppet i et giftstoff som lammer byttedyret. Det brukes mest for å jakte på apekatter og fugler høyt oppe i trærne. Tuyuka-indianerne jakter på dyr som tapir, villsvin, aper og beltedyr. De jakter også på krypdyr som øgler, firfisler og krokodiller. Skilpadder og noen fugler, som trompetfugler, fanger de i skogen. De holdes som kjæledyr i landsbyen, derfor blir de aldri brukt til mat. (Tekst fra tuyuka-landsbyene i Pari Acima i de øvre delene av elva Tiquié)

 

På åkeren

Rotfruktenmaniok plantes året rundt på store områder. Det finnes flere typer. Den som kalles bitter maniok (mandioca brava) inneholder en gift som må fjernes før den kan spises. Etter innhøstingen blir maniokroten revet og presset for å skille væsken fra den tørre massen. Væsken blir kokt helt til alle giftstoffene er fordampet. Det som er igjen kan brukes i matlaging. Den tørre maniokmassen blir stekt på store stekeplater. Slik får man det sirkelrunde, lefseliknende brødet som kalles beiju.

Hver famille har 3-5 åkerlapper i forskjellige stadier. Mens én åkerlapp plantes, gror det allerede godt i en annen. Samtidig er en tredje er klar til innhøsting. Tuyuka-indianerne drar på åkeren nesten hver eneste dag for å høste inn maniok og frukt som banan, ananas, den drue-liknende frukten cucura, den gule, tomatliknende cubiu, rotvekster som søtpotet og jams, i tillegg til chilipepper. Chilien brukes til å krydre fisk og kjøtt. (Tekst fra tuyuka-landsbyene i Pari Acima i de øvre delene av elva Tiquié)

Uvanlig mat

En del av den maten som indianerne spiser virker rar for folk som bor i byen. Men den er både smakfull, næringsrik og lett å få tak i. Noen eksempler er sommerfugllarver og maur. Dronningmauren blir fanget når hun skal bygge opp en ny maurtue. Full av egg går hun ut av den gamle maurtuen, og der blir hun fanget. Maur kan spises rå, eller de kan stekes og knuses så de blir til et slags smaksrikt mel. (Tekst fra tuyuka-landsbyene i Pari Acima i de øvre delene av elva Tiquié)

Hva er paparuto?

Paparuto er en tradisjonell rett blant krahô-indianerne som bor i delstaten Maranhão i den brasilianske savannen cerrado. Mange andre indianergrupper lager denne retten, som gavião pykopjê. Paparuto er en viktig del av mange tradisjonelle fester.

 

Hvordan lager man paparuto?   Først må man rive eller raspe maniok i strimler. Hvis man bruker bitter maniok (mandioca brava) må man fjerne giftstoffene ved hjelp av en tipiti. Tipiti er et redskap lagd av strå som brukes til å presse maniokmassen sammen så den giftige væsken renner ut.

Så legger man ut blader fra bananpalmen på bakken så det danner et kryss. Maniokmassen legges i midten. Man legger kjøttbiter oppå maniokmassen, før man dekker det med mer maniok. Til slutt folder man bananbladene over det hele, så det danner en firkantet pakke. Man knyter den sammen og tar den med ut for å steke den.

Først varmer man steiner i et bål og legger pakken med maniok og kjøtt oppå dem. Så dekker man pakken med flere varme steiner og oppå alt legger man flere lag med bananpalmeblader. Øverst legger man et lag med jord, slik at det hele blir til en slags ovn hvor paparuto´en kan steke. Når den er ferdig, graves den opp og blir tatt med til sentrum av landsbyen og delt med alle. Noen gangen bruker man mais i stedet for maniok.

Kilder til mer informasjon

• Aprendendo Português nas Escolas do Xingu, Associação Terra Indígena do Xingu (ATIX) e Instituto Socioambiental (ISA) - livro 2 (2005).

• Saúde, Nutrição e Cultura no Xingu, Associação Terra Indígena do Xingu (ATIX) e Instituto Socioambiental (ISA) - (2004).

• Histórias Tuyuka de rir e de chorar, Associação Escola Indígena Utapinopona Tuyuka, FOIRN e Instituto Socioambiental (ISA) - (2004)

• Ritos de uma Tribo Timbira, Julio Cezar Melati (1978).

• Jane Reko Mokasia - Fortalecendo a Organização Social Wajãpi, Pesquisadores e professores bilíngues wajãpi, Conselho das Aldeias Wajãpi (Apina), Instituto de Pesquisa e Formação em Educação Indígena (Iepé;), Nucleo de História Indígena e do Indigenismo (NHII/USP), Museu do Índio - Funai e Instituto do Patrimônio Histórico e Artístico Nacional - IPHAN/Minc (2008)

• Site Povos Indígenas no Brasil (PIB)