Alle samfunn har et sett med tanker og ideer om hvordan verden ble til. De forklarer hvordan menneskene, dyrene, plantene, elvene, landskapene, stjernene, himmelen og jorda ble skapt. Ofte er disse tankene og ideene fortalt som historier. Da kaller vi dem myter

Hva er myter?

Myter er historier om en fjern fortid som gir mening til livet i dag. De forklarer hvorfor verden, menneskene og tingene er blitt som de er blitt.

 

Mytene blir fortalt av de eldste til de yngre. Slik blir viktig kunnskap muntlig overbragt fra en generasjon til en annen. Mytene forholder seg alltid til en folkegruppes samfunn, ritualer, historier og levemåte. Slik uttrykker de forskjellige måter å forstå livet, døden, verden, vesener, tid, rom... Myter er en del av en folkegruppes tradisjoner, men slike tradisjoner forandrer seg bestandig. Hvorfor forandrer tradisjoner seg? Hver gang en myte blir fortalt, kan den bli forandret av den personen som forteller den. Fortellerens livserfaring og verdier påvirker måten myten blir fortalt på, og det kan forandre historien. Derfor er myter alltid i forandring. Det er derfor det finnes ulike versjoner av samme myte. Det betyr at det finnes ulike måter å fortelle den samme historien på.

Greske myter

Ofte forbinder vi ordet myter med historier om greske guder som Herkules, Zevs og Afrodite.

 

Det er en god grunn til det. Selve ordet myte kommer fra det gamle Hellas. På gresk skives det slik: mythos.

De gamle greske mytene fortalte om hvordan verden hadde oppstått og om guder, gudinner, helter og heltinner. Mytene fortalte også om andre vesener, som minotaur (halvt menneske og halvt okse), kentaur (halvt mennske, halvt hest) og halvgudinnene som ble kalt nymfer. Noen av disse mytene ble skrevet ned av greske diktere som Homer og Hesiod. Deres skrifter er viktige kilder til det vi i dag vet om de greske mytene. Hva er mytologi? Mytologi kan bety to ting. Ordet kan bety studiet av mytene og hva de betyr. Ordet mytologi kan også brukes om alle mytene om et samfunn, en religion eller om et spesielt tema.

Indianske myter

Indianere overfører kunnskap og erfaringer gjennom myter, akkurat slik andre samfunn gjør det. Siden indianerne inntil nylig ikke hadde skriftspråk kunne de ikke skrive dem ned. Derfor har den eneste måten å overføre mytene på vært å fortelle dem. Fortsatt er denne muntlige tradisjonen den viktigste for å overføre myten fra en generasjon til en annen. Hvorfor er det ofte vanskelig å forstå mytene? Vi har sett at en folkegruppes kunnskap om forskjellige temaer kan overføres gjennom myter. Hvis vi ikke kjenner denne folkegruppens historie, deres verdier og kultur, blir det vanskelig å forstå mange detaljer i mytene. For å forstå mytene godt, må vi studere levemåten og tenkemåtene til folkene som skapte dem. Det er bare slik vi kan forstå den rike betydningen i historiene.Er det slik med indianske myter også? Ja. Hvis vi ikke vet noe om indianerne som skapte mytene, blir det veldig vanskelig å forstå mytene deres. Jo mer vi studerer mytene, jo mer skjønner vi hvor mye det fortsatt er å lære.

Har alle indianere de samme mytene?

Nei, tvert i mot! På samme måte som det finnes mange indianergrupper (eller urfolk), finnes det mange forskjellige indianske myter. En myte kan fortelles i mange versjoner. I Brasil finnes det cirka 230 indianergrupper, så tenk hvor mange myter som finnes! Og om vi tenker på at i en eneste landsby kan det finnes ulike versjoner... Myter er skapt som noe helt originalt. Det er derfor de er så forskjellige.

Til tross for forskjellene, har mytene noe til felles?

Det finnes felles temaer i mytene til alle indianerne i Amerika, både de i Sør-Amerika, Mellom-Amerika og Nord-Amerika. Det er fordi indianerne har levd side om side, byttet ting mellom seg og delt tanker og erfaringer gjennom tusener av år. Slik har mytene deres fått en del felles trekk. Her kan du finne ut mer om fellestrekkene i de amerikanske urfolkenes myter.

 

Historier om sola og månen

Hva forteller inuittene?

Inuittene bor helt nord på det amerikanske kontinentet. De er også kjent som eskimoer. De forteller at for lenge siden bodde det en mann og en kone i en landsby langs kysten. De hadde to barn, en gutt og en jente. Da barna ble store, forelsket gutten seg i jenta. Han plaget henne så mye at hun flyktet opp til himmelen og skapte seg om til månen. Helt siden den gang har gutten fortsatt å jakte på henne, og han har skapt seg om til sola. Noen ganger klarer han å komme nær henne og omfavne henne. Det er da vi har måneformørkelse.

Hva forteller kanamari-indianerne?

Kanamari-indianerne bor i Amazonas og snakker et språk i språkgruppen katukina. De forteller at for lenge siden ble det født to barn i en landsby: en gutt og en jente. De vokste opp sammen. En natt, da de allerede var eldre, la gutten seg oppi jentas hengekøye fordi han var forelsket i henne. Men han gikk dit bare i mørket om natta, så jenta visste ikke hvem det var.

Jenta ønsket å finne ut hvem gutten var og fikk en god idé: Hun satte en krukke med svart farge fra jenipapo-frukten under hengekøya si. Da gutten besøkte henne om natta merket hun ham med det mørke fargestoffet uten at han merket det. Dagen etter så hun at gutten med farge i ansiktet var hennes egen bror. Begge ble så flaue at de ikke ville se hverandre igjen. Gutten ble til månen og jenta til sola, og siden den dagen har de aldri møttes.

Hva forteller taurepang-indianerne?

Taurepang-indianerne bor i grensestrøkene mellom Brasil, Venezuela og Guyana. De forteller at for lenge siden var sola og månen – Wei og Kapei – gode venner. De var alltid sammen. Kapei (månen) hadde et vakkert ansikt. Han forelsket seg i en av døtrene til Wei (sola) og begynte å besøke henne hver eneste natt. Det likte ikke sola, og han befalte at datteren skulle skitne til ansiktet til elskeren sin med menstruasjonsblod. Siden den dagen har sola og månen vært fiender. Månen, som fikk ansiktet sitt skitnet til, unngår sola.

Historier om hvordan ilden ble stjålet

Hva forteller ticuna-indianerne?

Ticuna-indianerne bor i Amazonas, i grenseområdene mellom Brasil, Peru og Colombia. De forteller at for lenge siden kjente menneskene verken til ilden eller rotfrukten maniok (kassava). En gammel kvinne lærte hemmeligheten om maniok av maurene, og en venn av henne, en fugl som heter curiango, ga henne ild. Fuglen passet på ilden i nebbet sitt, og brukte det til å steke maniok i stedet for å varme dem i sola eller i armhulene. Mennene likte det runde maniok-brødet beiju som den gamle kvinnen lagde og ville ha oppskrifta. Hun sa at hun bare stekte dem i sola. Men fuglen syntes løgnen kvinnen fortalte var så morsom at den ikke klarte å holde seg: Den brøt ut i latter. Da så alle at det kom flammer ut av nebbet. Mennene bestemte seg for å åpne nebbet til fuglen med rå kraft, og så stjal de ilden. Det er derfor curiango-fuglene i dag har så store nebb. Og fra den dagen har menneskene brukt ild til å lage mat.

Hva forteller tembé-indianerne?

For lenge siden var det kongekondoren som eide ilden, og menneskene måtte tørke kjøtt i sola. En dag bestemte menneskene seg for å stjele ilden. De drepte en tapir og lot den ligge helt til den var full av mark. Da kom kongekondoren ned fra himmelen sammen med vennene sine. Alle tok av seg fjærdrakten og trådte fram som mennesker. De tente opp et stort bål, rullet markene inn i blader og holdt dem over ilden for å steke dem. Menneskene hadde gjemt seg like ved, og etter et mislykket forsøk klarte de å stjele ilden fra kondorene.

Hva forteller katukina-indianerne?

Katukina-indianerne bor ved elva Juruá i Amazonas, i den brasilianske delstaten Acre. De snakker et språk fra språkgruppen Pano. Katukina-indianerne forteller flere historier om hvordan ilden oppstod. En av dem er slik:

En dag jaguaren dro på jakt, ba den undulaten og ugla om å passe på bålet så det ikke slukket. Jaguaren sa at hvis de passet godt på bålet, skulle de få litt av det han klarte å fange på turen. Som sagt, så gjort. Undulaten og ugla passet på bålet, men da jaguaren kom tilbake spiste den alt selv. Dagen etter dro jaguaren ut på jakt igjen. Den ba undulaten og ugla om å passe bålet. Da jaguaren kom hjem fra jakt på ettermiddagen, spurte undulaten å få et kjøttstykke så den kunne steke det. Jaguaren svarte ja, men spiste til slutt alt kjøttet selv. Dette gjentok seg flere dager, helt til ugla og undulaten bestemte seg for å stjele ilden fra jaguaren. Ugla sa de burde gjemme ilden i et hult tre, og det var nettopp det undulaten gjorde før jaguaren kom tilbake fra jakt. Da jaguaren så at ilden var borte, ble den desperat. Den prøvde å tenne opp bålet på nytt, men klarte det ikke. Da forstod den at den fra det øyeblikket var nødt til å spise rått kjøtt… Undulaten passet godt på ilden som var gjemt i et høyt tre. Undulaten hadde et stort nebb, men ilden brente ned nesten hele nebbet, og det er derfor undulaten har så lite nebb i dag. Det var undulaten som ga ilden til menneskene, som tidligere bare hadde spist rått kjøtt.

Opprinnelsen til dyrkede planter

Vi har valgt ut to myter om samme tema. Den første er godt kjent blant indianere fra folkene iranxe manoki og menky manoki. Den andre myten er vanlig hos enawenê-nawê-indianerne. Selv om de to historiene handler om opprinnelsen til de plantene vi dyrker, er det forskjeller mellom dem. Prøv å finne ut hvilke!

Hva forteller iranxe manoki- og menky manoki-indianerne?

Da hun kom hjem fortalte hun alt til mannen sin. Litt senere dro de til stedet der gutten var begravd. Da de nærmet seg, hørte de vakker sang og så en diger åker, full av mat! Hodet til gutten var blitt til den gresskarliknende cabaça, armene og beina hadde blitt til rotfrukten maniok (kassava), tennene hadde blitt forvandlet til mais, og neglene til peanøtter. Slik oppstod plantene som iranxe manoki- og menky manoki-indianerne dyrker den dag i dag.

Hva forteller enawenê-nawê-indianerne?

Enawenê-nawê-indianerne bor også i Mato Grosso, og de forteller en historie som likner på den som iranxe manoki- og menky manoki-indianerne forteller. Men i stedet for en gutt var det en jente som var opprinnelsen til plantene de dyrker.

En dag ba en ung jente moren sin om å begrave henne. Selv om moren ble trist, gjorde hun som datteren ba om. Hun gravde henne ned til livet i myk og kald jord. Etter at hun hadde blitt gravd ned, ba jenta moren om å gå uten å se seg tilbake. Hun ba også moren om å komme tilbake for å besøke henne etter det første regnskyllet. Til slutt anbefalte hun at moren ikke måtte glemme å ta med fisk til henne, og at hun burde rydde og luke jorda rundt der hun var begravd. Moren gjorde alt datteren ba om, og da hun kom tilbake fant hun en åker full av rotfrukten maniok. Fra hver del av kroppen til jenta hadde det vokst opp en ny plante, og slik oppstod alle de typene maniok som Enawenê-nawê-indianerne dyrker i dag. Moren besøkte åkeren ofte, luket rundt plantene og trakk forsiktig opp røttene. Hun tok dem med tilbake til landsbyen der alle spiste dem. Da de andre mødrene så hva som skjedde, bestemte de seg for å begrave sine egne døtre. Slik oppstod andre rotfrukter som søtpotet, cará og jams.

Hvem forteller mytene?

I hver indianergruppe er det noen personer som er spesielt gode til å fortelle myter. Vanligvis er det noe av de eldre, de som har mye kunnskap om tradisjonene og kulturen til sitt folk. Ofte er disse kloke fortellerne sjamaner eller mestere til å synge tradisjonelle sanger. Historiene blir satt pris på av hele landsbyen.

Når fortelles mytene?

Mytene blir gjerne fortalt når det er rolig i landsbyen. Ofte sent på ettermiddagen eller tidlig på kvelden når folk er ferdige med dagens gjøremål og er samlet hjemme. Historiene kan også bli fortalt mens folk gjør dagligdagse ting, mens de går gjennom skogen, mens de fisker eller jobber på åkeren. Finnes det myter som synges? Ja. Noen ganger fortelles mytene gjennom sang. Blant marubo-indianerne, som bor i Amazonas, synges mytene av spesielle sangere som kalles kechitxo. For å bli en kechitxo må du gå gjennom en lang læreprosess. Da lærer en gammel kechitxo bort sangmytene til en yngre slektning.  

Marubo-indianerne synger mytene for å kurere sykdommer. For hver sykdom finnes det en spesiell sang. Noen sanger er korte, omtrent 20 minutter, andre kan vare veldig lenge, opp til tre dager. Et felles tema i sangene er hvordan menneskene, dyrene, åndene og hele universet oppstod.   Mytene kan bli sunget for noe få personer om kvelden, etter middag. De kan også synges på store fester hvor slektninger fra flere landsbyer samles. På festene synger en kechitxo sammen med de unge sangerne som er under opplæring. Skjønner indianer-barna mytene? Mytene er ofte veldig komplekse. Det betyr at de er vanskelige å forstå for barn som fortsatt har mye å lære om verden. Når de eldste forteller mytene til barn gjør de historiene lettere. På den måten skjønner barna de viktigste poengene i mytene, og litt etter litt oppdager de mer av sin rike kultur.

Hva handler de indianske mytene om?

Mytene handler om mye forskjellig. De forteller historier om helter og vesener som levde ”i begynnelsen av alle tider”, fra tida før både verden og ulike vesener var skapt. På den tida kunne mennesker og dyr snakke sammen. Historiene forteller også om hvordan mennesker, dyr og andre vesener ble forskjellige. De forteller om erobringer, oppdagelser, oversvømmelser, katastrofer og forvandlinger. De forteller om hvordan vesenene som levde i begynnelsen av alle tider forvandlet eller skapte den verden som vi lever i i dag. Disse vesenene lærte menneskene hvordan man skal leve i et samfunn og om fester og ritualer. De lærte menneskene å plante, jakte, fiske, lage hengekøyer, kurver og en masse andre ting som er viktige i livet.

Les noen myter om menneskenes opprinnelse

Desana-indianerne bor i Amazonas, i grensestrøkene mellom Brasil og Colombia. Dette er deres myte om menneskenes opprinnelse:

 

Hva forteller desana-indianerne?

For desana-indianerne har hele menneskeheten samme opprinnelse. De forteller at i begynnelsen, før verden eksisterte, fantes det en kvinne som het Yebá Buró. Hun er verdens bestemor, og hun fødte fem torden-menn. Det var de fem som skulle skape menneskene, men de klarte det ikke. Da skapte Yebá Buró verdens oldebarn, kalt Yebá Gõãmu. Etterpå skapte hun broren hans med navnet Umukomahsu Boreka.

De to brødrene og den tredje tordenmannen dro ut for å skape menneskene. De tok med seg alle de rikdommene de hadde. Den tredje tordenmannen skapte seg om til en stor slange og svømte ned til bunnen av melkesjøen. Denne slangen, som også kalles Forvandlingens kano, ble styrt av de to brødrene som en ubåt.   De bygde hus under vann, og på hvert sted de stoppet gjennomførte de ritualer med de rikdommene de hadde tatt med seg. Disse rikdommene forvandlet seg til mennesker. Så skapte de to brødrene alle de forskjellige språkene som snakkes ved Negro-elva der desana-indianerne bor. På vei tilbake tok Forvandlingens kano menneskene med til en foss. Det var der menneskene for første gang gikk i land. Yebá Gõãmu, verdens oldebarn, gikk ikke i land. Han ble til sjefen for tukano-indianerne som i sin tur var den første som gikk i land fra slange-kanoen. Den andre som gikk i land var Boreka, sjefen for desana-indianerne. Den tredje var sjefen for pira-tapuya-indianerne. Den fjerde var sjefen for siriano-indianerne, den femte sjefen for baniwa-indianerne og den sjette sjefen for maku-indianerne. Verdens oldebarn ga hver av dem flere ting. Han ga dem også kraften til å være rolige, til å arrangere store fester og til å leve godt sammen med mange folk. Den sjuende som gikk i land var en hvit mann med et gevær i hånda. Yebá Gõãmu ga ham ingen ting, men sa at han skulle bli en fryktløs person som ville krige og stjele andres rikdom. Etter å ha skutt et skudd med geværet sitt, gikk den hvite sørover for å krige.

Kilder til mer informasjon

• Mitos, razão e sociedade:interrelações nos universos socioculturais indígenas., Aracy Lopes da Silva. No livro A temática indígena na escola: novos subsídios para professores de 1° e 2° graus (1995)

• Mitos e cosmologias indígenas no Brasil: breve introdução, Aracy Lopes da Silva. No livro Índios no Brasil (1992)

• O cru e o cozido, Do mel às cinzas e A origem dos modos à mesa. Mitológicas, Claude Lévi-Strauss (2004, 2005 e 2006).

• O universo, os deuses, os homens, Jean-Pierre Vernant (2000).

• Tâkuna Nawa Buh Amteiyam Amkira – Mitos kanamari, Povo Kanamari e COMIN (2007).

• Noke shoviti – Mitos Katukina, Povo Katukina e Comissão Pró-Índio do Acre.

• Antes o mundo não existia - Mitologia dos antigos Desana-Kehíripõrã, Tõrãmu Kehíri e Umusi Pãrõkumu (1995).

• Os Irantxe e Myky do Mato Grosso: um estudo do parentesco, Ana Cecilia Venci Bueno (2000).

• Pesquisa etnológica entre os Tupi do Cuminapanema, Dominique Gallois (1992).

• Da cultura à natureza: um estudo do cosmos e da ecologia dos Enawene-Nawe, Gilton Mendes dos Santos (2006).

• De 'cantos-sujeito' a 'patrimônio imaterial': considerações sobre a tradição oral Marubo, Pedro de Niemeyer Cesarino (2006).

• Site Povos Indígenas no Brasil (PIB)